Hver gang det skjer et betydelig fall i antall kvinner per 100 mann i distriktene, så får vi en debatt om hvorfor kvinner flytter fra bygdene. Dessverre er dette symptomatisk for hele problematikken rundt fraflytting fra distriktene. En lav kvinneandel sier nemlig i seg selv ingen ting om fraflytting av kvinner; en lav og fallende kvinneandel kan like gjerne skyldes høy innflytting av menn.
Og det er nettopp det som har skjedd de siste årene; mange distriktskommuner har fått økt tilflytting av arbeidsinnvandrere. Siden disse arbeidsinnvandrerne ofte er menn i alderen 20 til 45 år, så øker dette altså den statistiske skjevheten ytterlige i den aldersgruppen man vanligvis er mest opptatt av i distriktspolitiske sammenhenger – nemlig den fertile.
LES KRONIKK: «Tips for å få unge til å flytte hjem: Drit i kommunen»
Hva er «feil» med kvinnen?
Det er altså ikke økning eller endring i kvinnene sin flytteatferd som skaper den dramatiske forskjellen statistisk sett. Da er det påfallende at kommunene i stedet for å gripe mulighetene som ligger i en lenge ønsket tilflytting til landsbygda heller er opptatt av å finne hva som er «feil» med kvinner, siden de i mindre grad enn menn bosetter seg i distriktene. Det mannen gjør blir betraktet som det normale, mens det kvinner gjør krever forklaring.
Dette kvinnesynet gjenspeiles også i debatter og avisoppslag der «kvinneunderskuddet» gjerne framstilles som forårsaket av at kvinner har andre preferanser enn menn: de er mindre glad i natur og friluftsliv, de tar mer utdanning, de er mer urbane og liker seg bedre på kaffebar enn menn. Hvis bare kvinner skjerper seg, og blir mer lik menn, så vil vi kunne oppnå kjønnsbalanse på bygda.
LES OGSÅ: Klarer ikke å lokke utkantungdommene hjem
Koner for mannsoverskuddet
Kvinnen er fortsatt det annet kjønn i distriktspolitikken. Som samfunnsforsker Sissel Fredriksen påpekte allerede i 1981, så er distriktspolitikken ofte på kollisjonskurs med likestillingspolitikken. Når det satses på kvinner i distriktene, er det aldri for kvinnenes egen del, men alltid som et ledd i å nå andre mål.
Kvinner er gjennomgående framstilt som et virkemiddel for å opprettholde bosettingsmønsteret gjennom å være koner for mannsoverskuddet og mødre for framtidens befolkning. Siden 70- og 80-tallet er det bare innpakningen som har forandret seg. Nå snakker man ikke om kvinnetiltak, men heller om å gjøre seg attraktiv for småbarnsfamilier. «Gode oppvekstvilkår» er det mest brukte argumentet for å øke attraktiviteten, ifølge en undersøkelse av tilflyttingsarbeid i norske kommuner. Spørsmålet er da hvilket signal dette sender til kvinnene – vil de finne seg i å bli ønsket velkommen som et distriktspolitisk virkemiddel?
LES: «Kommunens drømmekvinne har mange barn»
Et sted for barske mannfolk
Selv om det ikke er kvinners flyttemønster som skaper kjønnsskjevheten, er det ingen grunn til å bagatellisere problematikken – men diskusjonen må skifte fokus til å handle om mangfold og samfunnssammensetning. En ubalanse i befolkningssammensetningen er uheldig på flere måter, og kan dessuten virke selvforsterkende. Et eksempel kan være at dersom Mørekysten oppfattes som et sted for barske mannfolk, så vil det kanskje gjøre det mindre aktuelt for folk som ikke identifiserer seg med dette bildet å søke seg dit – uavhengig av kjønn. Som Christian Sørhaug og Knut Vareide fokuserte på i sitt arbeid fra 2014, så er en uheldig side ved omdømmebygging at når noe trekkes frem i lyset, så vil det nødvendigvis skyve andre forhold i bakgrunnen.
Når kommunene ønsker mangfold er det i høyeste grad viktig å fokusere på kjønnsproblematikk. Da bør man kanskje spørre seg hva er det som gjør det mer eller mindre attraktivt for kvinner og menn å komme hit? I motsetning til tidligere kvinnesatsing må det altså satses på tiltak for kvinnenes del, og ikke som virkemiddel for å bøte på noe annet.
LES: Lokker med gratis barnehage for å få tilflyttere
På vei et sted
Satsing på kvinner for kvinners del er på ingen måte uproblematisk fordi det er mange måter å være kvinne på, på samme vis som det er mange måter å være mann på. Det som tiltrekker en person kan like godt være det som får en annen til å sky unna. Da handler det kanskje nettopp om å skape samfunn som kommuniserer at her er det rom for å leve på ulikt vis.
I vår rapport «Kjønnsperspektiv på rekruttering av innbyggjarar til Møre og Romsdal», ser vi at tilflyttere og hjemflyttere alle vektlegger det positive i at noe skjer – at stedet er på vei en sted. Og det gjelder enten kommunen opplever vekst eller nedgang i folketallet.
«Kom og redd oss-strategier»
Strategier for å gjøre seg attraktiv kan ikke være betinget av at en skal skaffe nye innbyggere for å redde den gruppen som kommer verst ut på statistikken. Erkjennelsen av at rekruttering er et komplekst og sammensatt tema som man ikke kan se løsrevet fra samfunnsutviklingen som helhet, er nok en viktig grunn til at kommuner vi har studert har gått bort fra eksternt rettede «kom og redd oss-strategier», og over til å fokusere på interne forhold for å øke attraktiviteten.
Uavhengig av om hvor bevisst kommunene selv er på kjønnsproblematikk i sin utviklingspolitikk, så er strategiene deres kjønna på en måte som får reelle konsekvenser for samfunnsutviklinga.