Debatten om hvilket type parti Frp er har rast etter utviklingsminister Heikki Holmås omtalte partiet som høyrepopulistisk og Erna Solberg hevdet at han var «en liten friskus» som «burde be om unnskyldning».
I forskningslitteraturen er høyrepopulisme en ganske presis fagterm som beskriver en gruppe partier som jobber innenfor demokratiets rammer og baserer sin ideologi på ekskluderende nasjonalisme, et autoritært verdisyn og antielitisme. I Norden blir Frp, Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna og Sannfinnene regnet for å høre til denne familien.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Den ideologiske kjernen
Autoritær verdiorientering blir av høyrepopulister ofte uttrykt som krav om strengere fengselsstraffer, mer disiplin i skolen, skepsis til homofili og støtte til tradisjonelle moralske holdninger.
Antielitismen eller populismen handler om at det finnes en grunnleggende motsetning mellom elite og folk. Høyrepopulistene mener at de representerer en folkelig fornuft som står i motsetning til en opphøyd elite som befinner seg fjernt fra folk flest.
Den ekskluderende nasjonalismen er den ideologiske kjernen i høyrepopulismen. Ekskluderende nasjonalisme defineres som «en ideologi som forsvarer at bare medlemmer av den innfødte gruppen (nasjonen) skal befolke staten og at ikke-nasjonale elementer (personer og ideer) fundamentalt truer den homogene nasjonalstaten».
Det eneste trekket som forener de høyrepopulistiske velgerne på tvers av land er at de er innvandringskritiske. Dette gjelder også i Norge.
Blant de 10 prosentene av den norske velgermassen som er 100 prosent enige i påstander som «innvandring er en trussel mot vår egenart» og at vi trenger «en enda sterkere begrensning av antallet innvandrere til Norge», stemmer 70 prosent på Frp.
Tweeten som startet krangelen mellom Erna Solberg og Heikki Holmås:
Utspill mot flerkultur
At Frp er populistisk og har en autoritær verdiorientering er det liten tvil om. Det springende punktet i vurderingen av FrPs tilhørighet til høyrepopulismen er hvor dypt den ekskluderende nasjonalismen stikker. Her er det liten tvil om at Frp tilhører den mest moderate delen av den høyrepopulistiske familien.
Frp skiller seg fra de andre høyrepopulistiske partiene i Norden ved at de er mer moderat i synet på islam, mer høyreorientert i den økonomiske politikken og mindre autoritær i verdipolitikken. Spesielt i den økonomiske politikken og verdipolitikken ligger Frp nærmere de konservative partiene i Norden.
Samtidig er det liten tvil om at enkeltutspill fra partiet plasserer dem trygt i båsen for ekskluderende nasjonalister, som når Christian Tybring-Gjedde hevder at «flerkultur river landet vårt i filler» eller Per Sandberg forklarer TV2s seere at «forskjellige raser, religioner og kulturer må ikke blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Høyrepopulistisk agitasjon
Fordi Frp har vært ansett som moderat er det et merkelig strategivalg at de har brukt valgkampen til å agitere for forslag som har brakt dem nærmere høyrepopulistiske partier de ikke ønsker å sammenlikne seg med.
Frp har flere ganger forsikret at de ikke vil utfordre de internasjonale avtalene Norge har sluttet seg til, men i valgkampen har de tatt til orde for at alle asylsøkere skal plasseres i lukkede mottak, et forslag Justisdepartementet mener er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen.
Det hele toppet seg med FrPs «Bærekraftutvalg» som tok til orde for å frata arbeidsinnvandrere alle sosiale rettigheter, reforhandle FNs Flyktningekonvensjon og gjøre det nærmest umulig for nordmenn å gifte seg med utenlandske statsborgere. Rapporten stempler også de andre norske partiene som naive innvandringsliberalister som ikke bryr seg om overgrepspraksiser i innvandrermiljøer.
Rapporten konkluderer med at «et land som ikke har styring på barnebefolkningen sin, og som heller ikke evner å utrydde overgrepspraksiser ned i spebarnsalder, kan vanskelig kunne kalle seg en stat basert på humanisme.»
Hør debatten mellom Heikki Holmås og Ketil-Solvik Olsen:
Forholdet til Høyre
Erna Solbergs forsvar for Frp speiler at Høyres omfavnelse av Frp har vært en prosess uten entusiasme drevet av maktpolitiske nødvendigheter. Dette er en skjebne hun deler med mange konservative politikere i Europa.
Siden midten av 1980-tallet har de høyrepopulistiske partiene i snitt seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa. Det gjør det stadig vanskeligere for borgerlige partier å unngå å samarbeide med dem dersom de skal ha håp om makt og innflytelse.
På hele 1990-tallet brukte Høyre nøyaktig de samme argumentene mot å regjere med Frp som har vært fremme i valgkampen. Frp var et økonomisk uansvarlig parti med uanstendige synspunkter i innvandringspolitikken. I «Høyres Historie» kan man lese om hvordan Høyre i perioden 1990-2001 aldri fant ut av det med Frp. I Høyres politiske håndbøker kunne man lese at Frp stod for «en forstenet kynisk liberalisme – uten menneskelig ansikt».
Per Kristian Foss mente at «Fremskrittspartiets oppslutning er en protest mot sammenheng» og Kristin Clemet hevdet at Høyre ikke måtte bli for opptatt av å tekkes Frps velgere fordi «Høyre må alltid bygge på grunnfjellet, de tenkende, dannede mennesker ... Vi kan ikke satse på tullingene.»
Vekker internasjonal oppmerksomhet
I motsetning til hva mange tror er historien om danske Venstres forhold til Dansk Folkeparti ganske lik. Anders Fogh Rasmussen ønsket å unngå et samarbeid med Dansk Folkeparti og planen var å samarbeide med Centrum-Demokraterne.
Men da Centrum-Demokraterne falt under sperregrensen ved valget i 2001, sto Dansk Folkeparti igjen som nøkkelen til makten. I forhandlingene som fulgte presset Dansk Folkeparti Venstres humanistiske prinsipper til bristepunktet, og det var store interne uenigheter i Venstre om hvor langt man skulle strekke seg.
Det er ganske naivt å tro at Norge skal få et høyrepopulistisk parti i regjering uten at det vekker internasjonal oppmerksomhet. Norge blir det første landet i Norden og det fjerde landet i Vest-Europa med høyrepopulister i regjering.
Tidligere har høyrepopulistiske partier vært i regjering i Østerrike, Sveits og Italia og hatt bindende avtaler med regjeringer i Nederland og Danmark. I Østerrike førte FPÖs inntreden i regjeringen i februar 2000 førte til at EU boikottet Østerrike.
Etter at den borgerlige regjeringen i Danmark startet samarbeidet med Dansk Folkeparti valfartet norske journalister til Danmark og skrev artikler med titler som «I skyggen av hyggen» og «Farvel til Danmark». Mange av disse reaksjonene var dårlig begrunnet og analysene var preget av manglende kjennskap til innenrikspolitiske forhold.
Derfor er det UDs jobb å rydde opp når internasjonale medier kobler Anders Behring Breivik til Frp, men hva Frp selv mener om innvandring og integrering må de nesten selv svare for. Det som kommer til å skje er at Norges omdømme der ute i verden normaliseres.
Norge har lenge hatt et av de største høyrepopulistiske partiene i Europa og nå har norske velgere gitt dem den tilliten de trenger for å komme seg i regjering. Så gjenstår det å se hvordan Frp forvalter den tilliten de nå har fått.
