Få ting irriterer meg mer enn nasjonalister, det måtte i så fall være norske antinasjonalister. Et av de store sosiale eksperimentene i nyere tid er forsøket på å avnasjonalisere Europa. Nasjonsbyggingen, det som ved siden av velferdsstaten var 1900-tallets store prosjekt, kom på defensiven. Det nasjonale, kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn og nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, synonymt med flertallets overgrep mot mindretallet.
Forbausende få tok til motmæle. Kan hende fordi slike forsøk ble møtt med at den som forsvarte nasjonen, ble kalt nasjonalist, og nasjonalisten er enten krigshisser, sjåvinist eller rasist – og ikke meningsberettiget.
SE DEBATTEN: Norge – det forjettede land.
Å spikre gele til veggen
Hva er så en nasjon? Å definere nasjonal identitet er som å spikre gelé til veggen. Individer lever ikke alene, de knytter seg sammen i grupper og fellesskap, og båndene påvirker vår identitet. Sosiolog Anne-Marie Thiesse kaller nasjonal identitet et sett av symboler, et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, distinkte geografiske trekk samt emblemer som nasjonaldrakter, nasjonalretter og nasjonalsymboler.
I dag vil Europas toneangivende intellektuelle bort fra denne definisjonen av nasjonen. I stedet skal fellesskapet bygges ut fra oppslutning om visse felles verdier og oppfatninger. Fra «jeg er irsk fordi mine forfedre var irske», til «jeg er irsk fordi jeg tror på demokrati». Forskjellen er mellom å være et «folk» og å være «en befolkning».
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Oss og dem
Dette ble ansett som nødvendig for å håndtere storstilt innvandring og å forsøke å bygge en europeisk identitet. Slik ville vi komme seg bort fra «oss»- og «dem»-tankegangen som slike som Jonas Gahr Støre anser som uløselig knyttet til nasjonalisme. Antakelsen var at nasjonal identitet er ekskluderende, mens en verdi-identitet er inkluderende.
Mens verdiene som skulle binde gamle og nye befolkningsgrupper sammen forble vage, ble nasjonen noe som måtte «problematiseres». Nasjonal kultur og tradisjon ble dekonstruert og nedvurdert. Over hele Europa ble det skrevet lærde bøker som mente å påvise at forfatternes hjemland alltid hadde vært en «nasjon av innvandrere». I Norge med bøker som Innvandringens historie og Norge – et lite stykke verdenshistorie.
Pussig nok skjedde dette også i land hvor dette ikke var tilfellet, rent faktisk: Land som Norge, hvor DNA-forskning viser at befolkningen inntil for en generasjon siden var forbausende etnisk homogen. En håndfull hanseater, noen tyske embedsmenn og en samisk minoritet gjør ingen «nasjon av innvandrere».
Gjorde seg til talsmenn
Selv om dreiningen var motivert av ønsket om å komme nye landsmenn i møte, var det ikke denne gruppen som reiste kravet om at nasjonen skulle dekonstrueres. Kravet kom snarere fra dem som hevdet å tale på vegne av innvandrerne, de samme røstene som gjorde seg til talsmenn for flerkultur som ny samfunnskontrakt.
Her til lands var den allestedsnærværende Thomas Hylland Eriksen toneangivende. Han var skråsikker på at nasjonalstaten var utdatert og rettferdiggjorde sin prinsipielle skepsis til nasjonalstaten med halvsannheter som «nasjonalisme kan defineres enkelt som doktrinen om at det bare skal bo folk av samme slag i et land». Den definisjonen ville nok ikke engang 1800-tallets nasjonalister ha sluttet seg til.
Verdens mest inkluderende samfunn?
Den norske erfaringen er ikke unik, men er likevel mer karikert enn i mange andre land. En elitekonsensus dikterte at Norge skulle lede an i den antatt uunngåelige prosessen mot en ny, post-nasjonal verden. Gjennom ensidig å se på de faktorene som underbygget den ønskede konklusjon, kom Hylland Eriksen fram til at nasjonene er dømt til «undergang». Og ivret etter å framskynde denne antatt uunngåelige prosessen i Norge.
Professoren gjorde det klart at hans mål var å «dekonstruere majoriteten og gjøre det grundig slik at den aldri kan kalles majoritet lenger». Det skal her nevnes at Eriksen i ettertid har forsøkt å løpe fra denne uttalelsen. Det ville vært lettere å tro ham dersom han ikke refererte til nordmenn med den egenkomponerte nedsettende betegnelsen «norskinger».
Er vi alle kreoler
Hylland Eriksen hevder i boka «Motgift» at nordmenn er indoktrinert fra barndommen av til å tro at vi er et felleskap. Som bevis for at dette ikke er tilfellet, anfører han at julemenyen varierer fra landsdel til landsdel og konkluderer at det ikke er mulig å snakke om norske kulturelle fellestrekk: Da kultur er en «umåtelig kompleks mosaikk», er vi alle «kulturelle kreoler».
Problemet med Hylland Eriksens fomlete forsøk på dekonstruksjon ble illustrert i en vittig utveksling mellom sosiologiprofessor Gudmund Hernes og historikeren Kåre Lunden. Hernes spurte seg om det norske i det hele tatt fantes? Selvbildet måtte derfor plukkes fra hverandre: Flagget hadde vi stjålet fra Danmark, 17. mai hadde vi lånt av Gregor VIII. Tjuvgods alt sammen. Med drepende saklighet svarte Lunden at Hernes, ut fra dennes egen logikk, ikke kunne eksistere. For Hernes bestod jo utelukkende av grunnstoffene oksygen, hydrogen, karbon og så videre, som finnes overalt, og således ikke er særegne for Hernes.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Rotnorsk, blankøyd idealisme
De aller fleste land i Europa har sine Thomas Hylland Eriksener. Vår egen professor hadde en vanskeligere oppgave enn de fleste. Det er ikke lett å presse en analysemodell utviklet for ekstremt heterogene samfunn ned over hva som inntil nylig var en av verdens mest homogene nasjonalstater.
Hylland Eriksen kan med sin franske konstruktivisme og urbane relativisme minne om en Hamsun-skikkelse som kommer hjem til heimbygda og flotter seg med spaserstokk og fine manerer. Det er noe ekte norsk besteborgerlig over hvordan antropologiprofessoren mener seg å være litt fransk fordi han røyker franske sigaretter. Og den blankøyde idealismen er også rotnorsk.
Den mest åpenbare løsningen for Norge å svare på de utfordringene globalisering og masseinnvandring fører med seg, er ikke å bytte det kulturelle fellesskapet med en fragmentert, kosmopolitisk abstraksjon, men å bygge videre på vår nasjonale identitet på en måte som gjør det mulig for nye nordmenn å slutte seg til den.
Kronikken er basert på boken «Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa», Dreyer Forlag 2012.
