Norske redaksjoner har den sisten tiden vist uvanlig stor interesse for politikernes bruk av forskning. Regjeringsmedlemmer har fått kritikk for ikke å forholde seg redelig til forskningens resultater. Per Sandberg er beskyldt for å stille politiske lojalitetskrav til Havforskningsinstituttet. Sylvi Listhaug er beskyldt for å misbruke forskningsresultater, fra blant annet Fafo, i en kronikk på NRK Ytring. Torbjørn Røe Isaksen er beskyldt for å plukke forskningsresultater i en barnehagemelding.
Ønsker at forskningen skal brukes
I flere leserbrev har Fafo fått beskjed om at vi ikke kan kalle det vi driver med forskning. Eller at hvis ikke forskningen kan «vises utendørs», må vi holde den for oss selv. Forskere ønsker ikke å holde forskningen for seg selv; de ønsker at den brukes. De er også vant til at forskningen kritiseres. Men kritikken må være saklig. Å sverte forskningen fordi den ikke kan vise til tall, eller å avvise funn man ikke liker ved å påstå at forskerne har en politisk agenda, er tullete.
Norsk forskning, herunder Fafos, er offentlig tilgjengelig. Dermed er arbeidet åpent for kritikk og diskusjon – om problemstillinger, metoder, utvelgelse av intervjuobjekter, gjennomføring og konklusjoner. Hvem som har bestilt og betalt forskningsprosjektene er også kjent. Hvis forskningen ikke tåler dette, mister vi vår tillit.
- LES OGSÅ: Et mønster i misbruk av forskning av UIO-rektor Ole Petter Ottersen.
Et demokratisk problem
Forenklet eller tendensiøs bruk av forskning er et demokratisk problem. Det er vanskelig for velgerne å vurdere politikk når den begrunnes feil. Befolkningen kan ikke forventes å ha inngående kjennskap til forskningen. Folk må stole på at politikerne refererer forskningen riktig, eller at journalistene kritisk vurderer hvordan forskningen brukes.
Hva kan gjøres for å forbedre den offentlige samtalen om viktige samfunnsspørsmål og politiske dilemmaer? Her har politikere, journalister og forskere en jobb å gjøre.
Følgende fem bud kan være en god start:
Du må ikke late som. Enhver politiker står fritt til ikke å forholde seg til forskning. Det er helt legitimt å fremme et forslag eller fastholde et politisk standpunkt, uten å begrunne det med forskning. Men man må ikke late som politikken er forskningsbasert hvis den ikke er det. Da lures velgerne.
Du skal ikke misbruke. Hvis forskning skal brukes, må den gjengis riktig. Det er ikke nytt at politikere bruker forskning selektivt for å begrunne sine synspunkter. Mange forskere har opplevd at deres forskningsresultater har blitt strukket og bøyd, underkommunisert eller overdrevet for å passe til et bestemt politisk syn. Politikere, og andre samfunnsaktører, trekker gjerne fram det som stemmer best overens med deres eget syn, mens de overser det som strider imot. I sin ytterste konsekvens kan slikt misbruk medføre at politikk utformes på feil grunnlag.
Du skal ikke tro at alt kan telles. Forskning har verdi selv om ikke alt kan kokes ned til et tall. Både politikere og journalister har et brennende ønske om å få TALLET. Forskningen skal helst kunne vise at så mange gjør A, eller så mange mener B. Dette vil koste 100 kroner, mens alternativet vil koste 50. I samfunnsforskningen kan ikke alt beskrives med tall. Noen ganger må forskerne gå i dybden istedenfor i bredden. Det skjer typisk ved at forskeren intervjuer 30 personer om et avgrenset tema. Slik får vi kunnskap om sammenhenger, mekanismer, forståelser eller strategier, blant annet for å kunne forklare tall ved andre anledninger. Men med 20 eller 30 intervjuer ikke kan generalisere. Og man kan heller ikke si at dersom det gjelder 1 av 30, må det gjelde 100 av 3000. Kvalitative studier er ikke designet for å kunne tallfeste fenomener.
Du må ikke tro på den «endelige sannhet». Man kan ikke si at «all forskning viser at». Rett og slett fordi det knapt finnes forskningsspørsmål med entydige svar. Særlig innenfor samfunnsvitenskapen er forskningsresultatene nyanserte, og konklusjonene er følsomme for metodene som benyttes. Ulike måter å spørre på kan gi ulike svar. Derfor blir forskere ofte oppfattet som omstendelige og kompliserte når de presenterer sin forskning.
Du må gjøre det kompliserte forståelig. Forskere kan bli tydeligere på hva deres forskning viser og ikke viser. Vårt samfunnsoppdrag er å gjøre det kompliserte forståelig, uten å la oss presse til overforenkling. Vi kan bli flinkere til å forklare hvordan vi har kommet fram til våre resultater og til å forklare sammenhenger. Da blir det forhåpentligvis enklere for politikere å bruke forskningen riktig.
- FØLG DEBATTEN: og
Må brukes riktig
Norge har mange kompetente forskere som gjør en stor innsats for at politikken skal være kunnskapsbasert. Men forskningen må brukes riktig for å være nyttig. Dersom forskningen misbrukes undergraves tilliten til både forskere og politikere.
Se kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i debatt om forskningsjuks på Dagsnytt atten:
