Teksten har opprinnelig vært publisert på Rektors blogg på nettsidene til Universitetet i Oslo.
Den samme regjeringen som fortjenstfullt har signalisert høye ambisjoner for norsk forskning, synes nå misbruke den samme forskningen. Sandbergs forsøk på å styre forskningen i retning av ønsket politikk var forstemmende. Listhaugs mistolkning av forskning er like alvorlig.
Samme dag som stortingsmeldingen om asylinnstramninger blir presentert, skriver Listhaug et debattinnlegg på NRK Ytring der hun slår fast at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser og at «Barn tvinges i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien».
Hun viser blant annet til en undersøkelse fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Forskerne bak denne undersøkelsen tar avstand fra denne måten å tolke resultatene på. De skriver at Listhaug har trukket konklusjoner «som ikke har dekning i vår forskning».
I Politisk kvarter i dag tidlig fikk Listhaug muligheten til å rette opp sin mistolkning. Denne muligheten brukte hun ikke. Det var simpelthen vondt å lytte til hennes bortforklaringer.
SE: Politisk Kvarter 7.4. hvor Listhaug svarer på kritikken.
Det er ikke forskerne som skal styre politikken. Politiske vedtak trenger selvsagt ikke å være i tråd med forskernes konklusjoner. Men det er en grense som overskrides når politikerne forsøker å påvirke forskningsresultatene eller med overlegg mistolker dem. I løpet av den siste uken har vi altså sett eksempler på begge deler. Dette er alvorlig, fordi det diskrediterer den samme forskningen som regjeringen har vist at den vil satse på.
Det skulle være unødvendig å minne statsrådene på at det i et velfungerende samfunn må være slik at forskningsresultater aldri må vris eller vendes, verken i forkant eller i etterkant. Forskerne lager kartet som politikerne navigerer i. Det kan gå alvorlig galt med norsk politikk dersom dette kartet manipuleres eller mistolkes.
Går vi tilbake til forrige måned ser vi et annet overtramp, denne gangen mot rettshjelpstiltaket Juss-Buss. Stortinget sier i budsjetteksten for dette tiltaket at tilskuddet skal dekke rettshjelp, men også «rettssikkerhetsarbeid» med mål om å «ivareta interessene» til en svak gruppe.
Så kommer det altså et tilskuddsbrev fra Justisdepartementet med en helt ny ordlyd. Den eneste mulige tolkningen av dette brevet er at Juss-Buss ikke lenger skal kunne bruke ressurser for å bidra til en helt nødvendig debatt rundt rettssituasjonen til svake grupper i samfunnet.
Vi kan spørre om en slik begrensning er i tråd med siste ledd i den reviderte paragraf 100 i vår egen grunnlov: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.»
Ser vi et mønster?
