Da pave Benedikt XVI kunngjorde sin abdikasjon med virkning fra i dag, slo nyheten ned som en bombe. En paveabdikasjon har ikke skjedd siden siden pave Gregor XII trakk seg i 1415. Riktignok svirret det rykter om at paven ville kunngjøre sin avgang i forbindelse med 85-årsdagen i fjor. Dette ble imidlertid straks dementert av Vatikanet.
Pave Benedikt har begrunnet abdikasjonen med at han på grunn av høy alder ikke var fysisk og psykisk sterk nok til å fortsette i sitt embete i en tid med så hurtige endringer. Det er en begrunnelse som er svært lett å skjønne, ikke minst i lys av forgjengeren Johannes Paul IIs siste år, da han var nedbrutt av alder og fysisk svekkelse.
Indre intriger
Men ettersom det de siste årene har kommet overgrepsavsløringer innad i Den katolske kirke på løpende bånd, spekuleres det i om langt mer graverende årsaker ligger til grunn for abdikasjonen. Noen hevder at indre intriger har ført til at han kastet kortene. Det skal ha vært fraksjoner innad i kurien, blant annet et nettverk av homofile geistlige som har vært utsatt for pengeutpressing.
Vatikanet holder seg konsekvent til pavens egen offentlige forklaring. Uansett er det utenkelig at det ikke skal være fraksjoner som søker innflytelse over en så enorm internasjonal organisasjon som Den katolske kirke. At det er indre maktkamper i Vatikanet, vet man fra tidligere. Opplysninger har lekket ut om de siste tre pavevalgene, der frontene har stått steilt mot hverandre, både på grunn av motsetninger om videre kurs for kirken og rent personlige konflikter i kardinalkollegiet.
Enorm innflytelse
Uansett er det et faktum at klokken 20.00 i dag er ikke Benedikt lenger regjerende pave, men emeritus, pave i pensjon. Hvis man så skal bedømme hans åtte år lange pontifikat, hva vil konklusjonen da bli? Det er et spørsmål som er komplisert, ettersom Joseph Ratzinger, som er pavens sivile navn, har hatt en enorm innflytelse innenfor Den katolske kirke siden begynnelsen av 1960-tallet.
Under Det annet Vatikankonsil (1962-65) var han som ung teologiprofessor i Tübingen regnet som en relativt liberal og åpen delegat og rådgiver. Imidlertid satte studentopprøret i 1968 en støkk i ham, og han søkte seg derfor til universitetet i Regensburg inntil han ble erkebiskop i München i 1977. Samme år ble han utnevnt til kardinal.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter
I kulissene
Det viktige veiskille i Ratzingers videre karriereløp kom da han i 1981 ble utnevnt til leder av den såkalte Troskongregasjonen, avdelingen i Vatikanet som har overoppsynet med kirkens lære. I 2002 ble han også utnevnt til leder av kardinalkollegiet. I kraft av disse posisjonene fikk han en enorm innflytelse på pave Johannes Paul IIs pontifikat. Han har vært en fremstående katolsk akademiker og teolog, og pave Johannes Paul valgte ham som nøkkelperson fordi de stod hverandre nært teologisk. Han var en premissleverandør i kulissene.
Utviklingen innenfor pave Johannes Paul IIs pontifikat må ses i lys av Det annet Vatikankonsil som frigjorde mange spenninger innenfor kirken. Johannes XXIII (1958-1963) som opprettet konsilet, hadde som mål at kirken skulle tilpasses samtiden. Pave Johannes Paul II og kardinal Ratzinger forsøkte å bremse de frigjørende kreftene som var i spill etter konsilet, ettersom de skapte spenning. De var kritiske til dialogen mellom kirken og sosialistiske regimer i Latin-Amerika; de nedtonet dialogen med de protestantiske kirkesamfunnene og andre religioner; de fremhevet at kvinnelige prester ikke var en aktuell problemstilling innenfor kirken, og at sølibatskravet fremdeles skulle gjelde. Likeledes skulle det heller ikke åpnes for en mer liberal holdning til prevensjon.
LES: Slik blir pavens siste dag på jobb
Handlingslammet
Samtidig kom alle skandalene om seksuelle overgrep innenfor presteskapet. Dette har nådd helt inn i kardinalkollegiet. Paven og Vatikanet gikk ut og fordømte, men det ble aldri tatt noe generaloppgjør.
Dette var utgangspunktet for Benedikt XVIs pontifikat. Han måtte forholde seg til den teologi og kirkepolitikk han hadde utformet under forgjengeren, samtidig som han fikk alle skandalene i fanget, og flere kom til i løpet av hans åtte år på Peters stol. Det har på mange måter gjort ham handlingslammet. I tillegg har han ikke den begeistrende karisma som forgjengeren hadde, og som på en måte nedtonet den konservative profilen.
Ny grasrotbevegelse
Benedikt fremstår på sett og vis som en tørr og lærd professor. Han har dessuten vært svært uheldig med en del av sine utspill, for eksempel hans uttalelser om islam under en tale i Regensburg i 2006. Bare for noen måneder siden uttalte han at læredokumentene fra Det annet Vatikankonsil måtte fortolkes på nytt, i en mer konservativ retning.
Dessuten har alle skandalesakene om seksuelle overgrep eskalert under hans pontifikat, og det virker som om han har stått maktesløs til å gjøre noe med dette, ettersom stadig nye og graverende anklager popper opp.
Dette har i den siste tid gitt seg utslag i en grasrotbevegelse som krever at en engelsk og en amerikansk kardinal ikke bør få møte i konklavet som skal velge ny pave, ettersom den ene er mistenkt for å være overgriper og den andre en som har dekket over overgrepssaker.
Pensjonert pave
Man kan føle seg gammel og handlingsudyktig av mindre, hva nå enn de direkte årsakene til Benedikt XVIs abdikasjon ellers kan ha vært. Dette viser noen av utfordringene en ny pave må forholde seg til. Det interessante her er at kardinalene som har stemmerett ved pavevalget, i hovedsak er konservative, utnevnt av Johannes Paul II og Benedikt XVI. Uansett må forsamlingen forholde seg til realitetene: Kirken står ved et veiskille. I den vestlige verden stuper tilslutningen, og det er et radikalt frafall i forhold til preste- og klosterkall. For eksempel har tilslutningen i det gjennomkatolske Irland falt bemerkelsesverdig i løpet av få år på grunn av overgrepsskandalene.
I og med at det er nesten 600 år siden siste paveabdikasjon fant sted, melder spørsmålet seg: Hva gjør man med en pensjonert pave? Det er meldt at han må gi fra seg paveringen og de røde skoene. Selv har han sagt at han skal unndra seg offentligheten. Det kan gå godt, men det kan også ligge an til autoritetskonflikter.
Jeg vil tro at det vil være en dragkamp innad i kardinalkollegiet om den videre kursen. Det kirken trenger, er en visjonær pave som kan tenke nytt om kirkens forhold til samtiden og samfunnet, som er problemorientert og kan ta fatt i skandalesakene. Som kan inspirere med entusiasme, og er innstilt på at kirken i vår tid må stå i dialog, samtidig som den forvalter sin tradisjon. Det kommende konklavet har derfor ingen enkel oppgave.
