Når NRK Brennpunkt i dag løfter diskusjonen om arbeidstidsforkortelse er det som et tilsvar på mange av samtidens debatter. Både i det små, som debattene om tidsklemme, småbarn og lange barnehagedager, eller kvinners deltidsvalg og sykefravær. Og i det store: som i møte med en klimakrise som krever at vi endrer vår levemåte raskt.
Sekstimersdagen er en kritikk av en kapitalistisk vekstøkonomi som umulig kan fortsette som nå. Om noe er naivt i dag, er det nettopp troen på at vår økonomi er fornuftig politikk. Diskusjoner rundt nye mulige fremtidsscenarier er altfor nødvendige til at de bare kan latterliggjøres.
Balansen mellom lønnet og ulønnet arbeid er resultatet av et verdivalg. I dokumentaren er verdivalget eksemplifisert gjennom to familier som har valgt ulike løsninger. Men de er symboler på samfunnet vårt som helhet, for verdivalget må ligge på et høyere og strukturelt nivå.
Men det er ikke lett å løfte denne debatten frem idag, for det er helt andre argumenter enn det at vi bør jobbe mindre i lønnet arbeid som nå har autoritet.
SE HELE DOKUMENTAREN: Kampen om tiden.
Slutt med caffe latten, latsabber
Når vi snakker arbeidsliv, hører vi at vi alle må jobbe mer. «Velferdsstaten er for dyr», heter det, «og konkurransen globalt er så stor». Skal vi overleve økonomisk må vi alle slutte med denne latskapen på cafe, og heller brette opp ermene og jobbe så mye vi kan.
Slike argumenter kommer gjerne i form av tall og statistikk som presenteres som om det er nøytral informasjon. Men som Brennpunkt-dokumentaren viser gjennom dokumentasjon fra Statistisk Sentralbyrå: Det er klart vi som samfunn kan ha en normalarbeidsdag på seks timer og endog klare oss godt.
Dermed er ikke argumentene for økt innsats i yrkeslivet nødvendigvis fornuftig realpolitikk, det er snarere resultatet av en bestemt ideologi som tjener noen grupper i samfunnet bedre enn andre.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
LO må lytte til forbundene
Argumentet om at vi må jobbe stadig mer har blitt så autorativt og normativt at selv LO-ledelsen nøler med kritiske innvendinger. Det er synd at ledelsen i LO ikke lytter til egne forbund, der flere har sekstimersdagen på dagsorden. Fagforbundet mener at redusert arbeidstid er et viktig virkemiddel for å få redusert belastningen for sine medlemmer, som ofte har fysisk krevende yrker. Og NTL løftet nylig frem ideen om sekstimersdag i sammenheng med ønske om større miljøhensyn.
Og nettopp LO bør presisere at vi i dag jobber mer, og ikke mindre enn før. Det er sant at jeg har en halv time kortere normalarbeidsdag enn generasjonen før meg, og to og en halv time kortere arbeidsdag enn industriarbeidere for 100 år siden. Men som /arbeidsstokk/ bidrar vi mer i dag enn tidligere.
Brennpunkt viser at en typisk etterkrigsfamilie bidro med 45 timers arbeid utenfor hjemmet i uken. Etter at kvinnen kom ut i lønnet arbeid bidrar nå en norsk familie med rundt 70 timers lønnsarbeid uken. Det er 25 timer mer på en generasjon.
I så fall er det ikke så mystisk at det arbeidet som fremdeles finnes i hjemmet nødvendigvis må lide under manglende omsorg. Det er heller ikke rart i et slik bilde at mange familier opplever det vi i dag har kommet til å kalle en «tidsklemme», i mangel på en mer sofistikert analyse av tingenes tilstand.
LES OGSÅ: Vi må jobbe mer, ikke mindre
Det er ikke cupcakebloggernes skyld
På tross av at det kommer skyts fra alle mulige hold mot kvinner som skriver om muffins med pynt på, er dette langt ifra signalet om en husmortrend. Statistikk viser derimot at stadig flere kvinner jobber stadig høyere stillingsprosenter. Og selv om menn heldigvis jobber noe mindre overtid enn før, er det svært få som reduserer på heltidsstillinger.
Fortsetter vi, også feminister, å kritisere muffinsbloggere og legge skylden på dem for at ikke alle kvinner jobber fulltid, mister vi av syne livene til de kvinner som ikke klarer eller makter jobbe fulltid i den jobben de har. Norske kvinner velger i dag i stor grad private arbeidstidsforkortelser for å få livet til, og taper på det i form av lønn og velferdsgoder.
Even Sinding-Larsen og kona er begge i full jobb. De kunne godt tenke seg kortere arbeidstid og mer tid med barna, men følger samfunnets forventing om at begge må jobbe fulltid. Bilde fra dokumentaren.
Late kvinner?
I Brennpunkt klarer ikke Spekter og leder Anne Kari Bratten å skjule sin mistanke om dette handler mest om en ting: Kvinner er late. De gidder rett og slett ikke jobbe fullt. Men dette vitner om total mangel på ydmykhet i møte med andres liv eller hverdag.
Når Bratten eplekjekt ber deltidsarbeidende sykepleiere slutte å sitte så mye på cafe før hun svinger seg rundt i en ergometrisk kontorstol og får servert kaffe, bør hun i stedet invitere seg selv med på en ukes turnus med en aleneforsørgende sykepleier, eller et ektepar som har barn som sliter eller har lange avstander til arbeidet.
Det kan være gode grunner til at noen jobber 50, 75 eller 80 prosent for å klare jobb, pendling, unger, slitasje, stress. Det er ikke nødvendigvis kvinnen som jobber redusert det er noe galt med. Kanskje det er samfunnet rundt henne, som ikke lytter til hennes erfaringer?
Skal veksten bare bli ved?
Velferdsstaten koster selvsagt, men det er andre grep et samfunn tar som også kan koste oss dyrt også, for eksempel økonomiske ulikheter mellom folk, lett tilgang til utenforskap, dyrkingen av individuell suksess og beskyldninger mot dem som ikke fikser alt.
En forkortning av arbeidsdagen haster. Ikke bare for en bedre hverdag for menneskene, men fordi en slik reform beveger oss i retning av en annen levemåte. Denne uken kom den siste rapporten fra FNs klimapanel som skriker til oss at vi må endre retningen vi drifter samfunnet på.
Sekstimersdagen setter spørsmålstegn ved samfunnets grunnleggende dogme om vekst. Den gjør det mulig å gå til barnehagen, ikke kjøre bil. Droppe ferdigmaten til fordel fra mat fra bunnen. Den kan gi oss overskudd til politisk engasjement – også for miljøet. Er vi heldige, tvinger den frem helt nye og nødvendige spørsmål rundt produksjon, konsum og hvordan vi driver business på en bærekraftig måte.
Og et siste poeng, som også fagbevegelsen bør ta med seg: Sekstimersdagen kan møte en økende arbeidsledighet. En arbeidstidsforkortelse har i tidligere krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager gir plass til flere ansatte i arbeidslivet. Arbeidsdeling, altså.
Herskap og tjenere
Og for kvinnebevegelsen: Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis, enn sekstimersdagen. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, dersom både mann og kvinne gjøre like mye av begge deler – selv – og ikke ved hjelp av innkjøpt hjelp i hjemmet, som leder oss mot et samfunn fordelt på herskap og tjenere.
Sekstimersdagen er det mest frigjørende moderne prosjektet jeg kan tenke meg i dag. Og det beste med Brennpunktdokumentaren er at den tar brodden av argumentet om at vi ikke har råd. Tvert imot må vi dag spørre oss om vi har råd til å la være å prøve.
