Denne kronikken følger opp debatten om sekstimersdagen etter dokumentaren «Kampen om tiden» og kronikken «Et verdivalg samfunnet må ta».
Brennpunktdokumentaren Kampen om tiden var et manifest for mer omfordeling og økt velferd gjennom offentlig sektor. Men det er lite sannsynlig at vi kan finansiere velferdsordningene våre i fremtiden dersom vi arbeider mindre.
Sekstimers arbeidsdag høres kanskje forlokkende ut. Er vi villig til å betale for det selv, er det ingenting i veien for å innføre den. Men det betyr at vi må få mindre betalt, når vi arbeider mindre. Det har vi ikke fått når vi tidligere har hatt arbeidstidsforkortelser. Sekstimersdag er et krav om full lønn for redusert arbeidstid.
Brennpunkt startet og sluttet med fornøyde arbeidstakere på TINEs fabrikk på Heimdal. Eksempelet med TINEs ostefabrikk og 6-timersdagen der er ikke først og fremst et eksempel på at sekstimersdagen er svaret på alle utfordringer. Snarere er det et eksempel på en bedrift som ikke var produktiv, og som gjennom en lang og grundig prosess med ledere og ansatte kom frem til nye måter å organisere arbeidet på. En slik omorganisering måtte de ha gjennomført uansett, for ikke å gå konkurs.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Også lengre arbeidstid kan funke
Dersom de kan få bedre produktivitet ved seks timer enn ved syv timer, viser det først og fremst at det var et stort uutnyttet potensial for forbedring av produktiviteten i utgangspunktet. Det blir selvsagt ikke bedre produktivitet av en arbeidstidsreduksjon alene.
Undersøkelsen på Heimdal viser at arbeidstidsreduksjonen og endring i kveldsskiftet ikke var de eneste, og heller ikke de viktigste endringer som ble gjort. Det var flere viktige forutsetninger for sekstimersdagen: Sykefraværet skulle ikke gå opp, og det skulle ikke føre til økte kostnader, altså at de ikke kunne ansette flere.
Det var god organisering som la grunnlaget for god lønnsomhet, lavere sykefravær og fornøyde ansatte. Men det finnes også eksempler på at lengre arbeidstid har vært like vellykket. For eksempel er det innført 12-timers vakter på sykehus, hvor det er lavere fravær under 12-timersvaktene enn de ordinære vaktene. Det er altså ikke antall timer som er det viktigste, men hvordan arbeidet utføres, ledes og organiseres.
Helt feil vei å gå
Det er de yrkesaktive som er fremtidens aller viktigste ressurs. Det er de som skaper velstanden. Med det norske samfunnets store grad av likhet, vil det politisk også kreves at de som ikke jobber har tilnærmet lik levestandard som de som jobber. Det krever omfordeling og høyere skatter.
Sekstimers arbeidsdag er helt feil vei å gå. Vi må i fremtiden finne løsninger som gjør at flere kan jobbe mer, og ikke mindre.
Eksempelet med TINE underslår nemlig et annet viktig forhold: Bedriften trenger ikke være i produksjon syv dager i uken og 24 timer i døgnet. Det gjør mange andre arbeidsintensive arbeidsplasser. Frem mot 2040 vil vi få en dobling i antall eldre over 80 år. Ifølge Helsemod 2012, en beregningsmodell SSB har utviklet på oppdrag fra Helsedirektoratet, vil helsesektoren mangle 57 000 helsefagarbeiderårsverk og 28 000 sykepleierårsverk i 2035, og da snakker vi om årsverk – ikke hoder.
Dersom disse skal jobbe færre timer, trenger vi enda flere hoder. De finnes ikke. Skal vi ha sekstimersvakter på et sykehjem, må det være fire skift i løpet av ett døgn, og ikke tre som i dag. Det virker helt urealistisk.
Mange er der allerede
Kvinner jobber i snitt 30,8 timer i uken, og dermed har mange i realiteten allerede innført sekstimersdagen. En generell innføring av sekstimersdagen er dermed et krav om full lønnskompensasjon for en forkortet arbeidstid som de allerede har. De langt fleste som arbeider deltid i dag, gjør det frivillig. To tredjedeler av dem vil gjerne jobbe mer, om de får en arbeidstidsordning som er tilpasset livssituasjonen sin. Det er veien å gå.
Samfunnet er tilrettelagt for at hele den voksne befolkningen skal være i heltidsarbeid: Vi har full barnehagedekning, SFO og heldagsskolen. Det er en årsak til det, nemlig behovet for arbeidskraft.
Hele velferden er bygget på at vi arbeider og betaler skatt, men det er grenser for hvor mye skatt vi kan og vil betale. Vi vil nemlig ikke ønske å betale for dårlig kvalitet. Det er ikke sannsynlig at vi vil være fornøyde med dagens kvalitet i offentlig sektor i fremtiden, særlig ikke hvis den private velstanden vokser.
Andre ting å ta opp
Både Perspektivmeldingen og den nye analysen SSB-forsker Erling Holmøy presenterte i går legger til grunn en nullvekst i kvaliteten på offentlige tjenester. Holmøy la til i Ekko i dag at det ikke var realistisk, og dermed er jeg sikker på at skatteberegninger som legger inn kvalitetsvekst vil gi en skatteregning som er større enn hva vi er villige til å betale.
Brennpunkt bør også ta opp hva som skal til for å stimulere folk til å jobbe lenger, jobbe mer heltid der det trengs og inkludere flere i arbeidslivet. I tillegg kan vi jo diskutere om vi tror på forutsetningen om nullvekst i kvaliteten i offentlig sektor og om offentlig sektor skal være eneste tilbyder av helse, omsorg og skole i fremtiden.
