Statsminister Jens Stoltenberg sa det svært presist da han mandag besøkte Statoils hovedkontor på Forus i Stavanger:
– Denne gangen var det Algerie, neste gang kan det være Norge.
Aksjonen i In Amenas er ikke første gang al Qaida-relaterte grupper angriper installasjoner knyttet til petroleumsvirksomhet. Som stor internasjonal aktør når det gjelder olje- og gassutvinning kan Norge være spesielt utsatt for denne typen islamistisk terror.
Hater vår frihet
Den blodige aksjonen i Algerie viser at det ikke er nok å bare bekjempe terror innenfor sine egne grenser. Dagens islamistiske voldsutøvelse er i sitt vesen internasjonal. Denne typen muslimske ekstremister hater Vesten og alt det vi står for, både vårt demokratiske system, vår frihet og vår religiøse tro eller mangel på sådan.
De redselshistoriene som nå kommer ut fra gassanlegget i Algerie er både skremmende og betegnende i så måte. Terroristene skal ha gått fra bygning til bygning og rom til rom for å lete etter «kristne og vantro» som de kunne ta som gisler og drepe. Muslimer fikk beskjed om at de var trygge og ikke skulle skades.
LES OGSÅ: «Ny» front i krigen mot terror
Militær respons
Stilt overfor denne typen trusselbilde holder det ikke å utelukkende benytte seg av forrige Utenriksdepartement-ledelses mantra om dialog. Det akutte problemet med islamistisk destabilisering av store områder Nord-Afrika, krever også en militær respons.
I etterkant av angrepet på det delvis Statoil-eide gassanlegget Sonatrach har Storbritannias statsminister David Cameron tatt til orde for det han kaller «en global respons». En slik tilbakemelding til terroristene er det påkrevet at også Norge, som et av de hardest rammede landene, er med å gi.
Ikke et innenriksfenomen
Slik sett er det også et norsk ansvar å være med å bidra til at terrorsituasjonen i disse områdene ikke forverres ytterligere. I det 21. århundret har militant islamisme overtatt verdenskommunismens rolle som den største globale trusselen mot fred og stabilitet. Derfor må det være en oppgave for alle frie demokratier å bidra til å bekjempe muslimsk terror.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Det gjelder selvfølgelig først og fremst i våre egne nasjoner. I Norge holder PST oppsikt med de miljøene som kan tenkes å utgjøre en trussel her hos oss. Men terrorbekjempelse kan ikke stoppe med det. Den er ikke bare et innenriksfenomen. For vår nære historie viser at dersom internasjonale terrorgrupper får fotfeste i en annen nasjon, er ikke dette et problem bare for det landet det gjelder.
Det nytter ikke å lukke øynene og håpe at terroren skal holde seg innenfor landegrensene i andre verdensdeler. Hvis terroristene får operere i fred, er sjansen veldig stor for at terroren til slutt vil ramme hovedfienden, som åpenbart er oss her i Vesten.
Svake nasjonalstater
En ytterligere utfordring er at mange av områdene der islamister i dag står sterkt, er preget av tilsvarende svake nasjonalstater. Og når slike sentralregjeringer mister kontrollen over eget territorium, kan områdene lett utvikle seg til å bli denne typen terroristreir som utgjør en langsiktig trussel mot vestlige land.
Utenriksminister Espen Barth Eide har utvilsomt et poeng når han overfor Aftenposten påpeker at «all erfaring viser at områder som står utenfor statlig kontroll blir oppmarsjområder for terrorister».
LES OGSÅ: Algeries blodige fortid
Støtte til regjeringen
Derfor er det bra at utenriksministeren nå vurderer å sende et norsk militært bidrag til kampen mot de nordafrikanske islamistene. Foreløpig dreier det seg om et forholdsvis begrenset engasjement, som det burde være mulig for de fleste å gi sin tilslutning til.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Sverige har henvendt seg til oss med et spørsmål om delta i et nordisk samarbeid i den treningsstyrken som EU planlegger å sende til Mali. Selv om det i utgangspunktet er snakk om et beskjedent opplegg, mener jeg regjeringen fortjener støtte for sin prinsipielle åpning for norsk militær innsats mot de
nordafrikanske islamistene. Situasjonen i terrorrammede Algeries naboland Mali er så prekær at Frankrike nylig så seg nødt til å sende inn soldater og kampfly for å forhindre at bevæpnede muslimske fundamentalister tok full kontroll over landet.
Afghanisering
Islamistene har okkupert de nordlige delene av landet siden i fjor. Men da det plutselig ble fare for at Malis hovedstad Bamako skulle falle til de muslimske opprørerne, tok den gamle kolonimakten i Nord-Afrika ansvar og sendte inn franske styrker for å unngå en total destabilisering av hele nasjonen – og dermed også store deler av regionen.
Man kan si mye om USA og de alliertes invasjon av Afghanistan for over ti år siden. Men de internasjonale terroristenes mulighet til å bruke dette sentralasiatiske fjellandet som fristed for terrortrening og -planlegging er i alle fall betydelig redusert.
Nord-Afrika er geografisk og geopolitisk betydelig nærmere Europa enn Sentral-Asia. Det gjør det ikke akkurat mindre viktig å forhindre en afghanisering av områdene der.
