Etter å ha tatt mastergrad i økonomi, studert journalistikk og jobbet et par år som journalist og kommunikasjonsrådgiver fikk jeg lyst til å prøve læreryrket.
Begge foreldrene mine er lektorer i videregående skole, men ingen av dem jublet da jeg fortalte om planene mine.
LES OGSÅ: LO: – Trenger en løsning i lærerkonflikten denne uken
Lærer-foreldre
Jeg vet i grunn ikke hva som trakk meg. Kanskje var det vissheten om at det er et av verdens viktigste yrker? Kanskje var det de hyggelige kortene foreldrene mine fikk av elevene hver sommerferie? Jeg visste i hvert fall at det var et svært arbeidskrevende yrke.
Skal vi leke mor og far og unge eller skal vi rette stiler? husker jeg at jeg spurte søstrene mine. I mine øyne var det voksne gjorde. Som regel ble vi lei av «rette stiler-leken» etter kun kort tid. Mamma derimot holdt på med dette i timevis. Å se henne sitte bøyd over en bunke med nynorsktentamener eller særoppgaver i norsk er et like tydelig barndomsminne som de lange sommerferiene.
LES OGSÅ: «Skolen, en systemfeil?» (8. juli 2013) av Henriette Høilund-Kaupang
Undervisning er ferskvare
Jeg fikk jobb som lektor i mediefag. På tross av at jeg hadde levd sammen med to lærere hele mitt liv, ble jeg sjokkert over hvor mye arbeid som krevdes for å gjøre en god jobb.
Mulig at algebra, fotosyntesen og volleyballreglene ikke forandrer seg så mye fra år til år, men hvis du skal undervise i samfunnsfag kan du ikke snakke om snøen som falt i fjor. Undervisning er ferskvare og gode lærere snur ikke bare bunken fra i fjor. Det er rett og slett ikke sånn at en time som fenger elevene så mye at de faktisk følger med – i stedet for å se på Facebook, Youtube eller nettaviser – kommer av seg selv. Noen ganger føltes det som at man egentlig burde vært både spesialpedagog og standupkomiker for å klare å holde på elevenes interesse.
Legger du til at undervisningen skal treffe både han som mistet motivasjonen en gang mellom femte og sjette klasse og hun som gjerne vil komme inn på journalisthøyskolen, bør det være åpenbart for de fleste at et vellykket undervisningsopplegg krever både sin pedagog og grundige forberedelser.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Aldri jobbet så mye
Kort fortalt så jobba jeg så mye som jeg aldri har gjort verken før eller siden. Sent og tidlig, hverdager og helg lurte jeg på hvordan jeg skulle skape engasjerende timer for elevene mine. Jeg skrev lange og konstruktive tilbakemeldinger på alt elevene hadde levert, med et genuint ønske om at de skulle bli bedre neste gang. Mitt inntrykk er at svært mange lærere gjør det samme. At det finnes slappfisker som bør strammes opp også på lærerværelsene, er det ingen tvil om, men å innføre mindre fleksibilitet for alle, fordi et fåtall ikke gjør jobben sin, tror jeg er en dårlig løsning.
Jeg kan derfor godt forstå de lærerne som nå vil gå til streik.
LES MER: Samleside for lærernes arbeidsavtale
Etter hvert ble jeg sliten. Jeg tenkte at foreldrene mine kanskje hadde rett. At jeg ga mer enn jeg fikk igjen. At selv om jeg var svært glad i både elevene og tiden i klasserommet, så kunne jeg ikke se for meg at jeg skulle holde ut et helt arbeidsliv.
«De kan jo bare slutte, hvis de har det så forferdelig», sier folk.
Ja, det kan de. Det gjorde jeg, og det er jeg helt sikker på at veldig mange flere kommer til å gjøre hvis vi ikke klarer å øke lærernes status og respekt i samfunnet.
Den store taperen er elevene
Da jeg sluttet som lektor og begynte som kommunikasjonsrådgiver i staten, gikk jeg ikke bare opp nesten hundre tusen kroner i lønn over natta. Søndag var igjen en fridag. Skulle jeg holde kurs eller foredrag dagen etter, var det helt greit å bruke hele den foregående dagen på å forberede dette. Ingen forventet at jeg skulle gjøre det på fritida. Vi hadde sommertid i fire måneder og hvis jeg likevel jobbet vanlige åttetimersdager i denne perioden, vokste avspaseringskontoen raskt, slik at jeg enkelt kunne ta mer ferie enn de vanlige fem ukene. Kort fortalt: Jeg gjorde en mye mindre samfunnsnyttig jobb, jeg arbeidet mindre, men jeg fikk mye bedre betalt.
Vi trenger gode lærere og vi trenger flere lærere. Jeg tror ikke mindre fleksible arbeidsdager og en grunnleggende mistillit til at lærerne bruker arbeidsdagen sin på en fornuftig måte er veien å gå. Får ikke lærerne denne tilliten, tror jeg svært mange kommer til å gjøre som meg og forlate lærerværelset en gang for alle.
Jeg er helt sikker på at mange av dem får et mer behagelig liv utenfor skolen. Jeg er helt sikker på at det ikke er de dårligste lærerne som slutter. Den store taperen er elevene og alle vi som ønsker en god skole for barna våre.
