I disse dager deler norske skoler ut karakterutskrifter til 400.000 elever i ungdomsskolen og videregående skole. Hensikten med dette ritualet er å «syne kompetansen til eleven i forhold til kompetansemåla», og å «gi rettleiing om korleis eleven kan auke kompetansen sin i faget», for å sitere forskriften til opplæringslova.
Men nederst på karakterutskriften finner vi andre karakterer. Etter rekkene med tallkarakterer, finner vi et par bokstavkarakterer – G, Ng eller Lg. Disse skal gjenspeile elevens orden – og oppførsel.
Formålsløs karakter
Jeg husker at jeg selv tenkte, da jeg gikk ut av skolen i 2002, at denne karakteren var et relikvie fra en svunnen, autoritær tid. I motsetning til karakterene i fag, har ikke karakteren i oppførsel noe forskriftsfestet formål.
Den skal ikke hjelpe deg til å lære mer, eller synliggjøre kompetansen din, eller brukes som grunnlag for tilpasset opplæring. Hensikten er at myndighetene skal vurdere oppførselen din, verken mer eller mindre.
Vi feller hver eneste dag moralske dommer over hverandre. Jeg kan mene at en politiker er egoistisk og grisk, eller at en saksbehandler jeg møter er særlig samvittighetsfull. Jeg kan gjenkjenne god og lite god oppførsel i taxikø. Ikke minst feller jeg mange moralske dommer over meg selv.
Filosofen Peter Strawson peker på at vi har slike moralske holdninger til hverandre nettopp fordi vi anser den vi bedømmer som et menneske med fri vilje. Det er altså ingenting galt med begrepet «god oppførsel».
Våre subjektive oppfatninger av hverandres oppførsel er en viktig del av samfunnslimet.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Skal staten dømme oss?
Men at statsapparatet settes inn for å gjøre slike dommer, i form av enkeltvedtak uten klagerett på skjønnsvurderingen, er noe helt annet enn disse subjektive, hverdagslige moralske dommene over hverandre.
De fleste av oss ville neppe akseptert at en offentlig byråkrat offentliggjorde en vurdering av vår moral eller oppførsel. Likevel er det dette som skjer i skolen, til og med overfor myndige borgere i videregående skoler.
Hva som er god oppførsel, lar seg ikke slå fast i forskrift. Mens den øvrige informasjonen på karakterkortet har en objektiv, sammenlignbar kilde, enten det er elevens fagkompetanse, orden eller fravær, viser oppførsel til skolens subjektive oppfatning av hvordan folk bør oppføre seg.
Den objektive staten
Den ideelle, offentlige myndighet skal være metodisk desinteressert, objektiv, upartisk og regelstyrt. En moralsk relasjon, derimot, er ideelt sett engasjert, subjektiv, partisk og med hele spekteret av menneskelige følelser involvert. Da er det grunn til å spørre seg: Er det heldig, for ikke å si prinsipielt riktig, at myndighetene skal bedømme hva som er riktig oppførsel?
Vi må, utvilsomt, ha grenser for det lovlige. Et skolesamfunn må selvsagt også ha slike regler for å trekke opp grensene for lovlighet.
Regelbrudd må slås ned på, og håndteringen må være konsekvent og umiddelbar. I skolehverdagen viser det seg, som man har oppdaget i moderne demokratier, at elevene følger reglene bedre når de selv er med å utforme dem. Det sikrer reglenes legitimitet.
De aller fleste elever oppfører seg helt fint overfor lærere og andre elever, ikke fordi reglene påbyr dem å gjøre det, men fordi de har lyst.
Et skolesamfunn som følger normer om å ta hensyn til hverandre, er et bedre samfunn – for alle. En viktig del av modningen hos barn er å oppdage hvordan dine holdninger til andre reflekteres som holdninger til deg. Men i skolesystemets iver etter ro, orden, disiplin og strømlinjeforming, erstattes denne modningen av en regelstyrt tilnærming.
Moral blir et spørsmål om regler
Sist uke fikk jeg et spørsmål fra en elev på videregående. Hun hadde blitt tatt i juks på en prøve. Dette er et alvorlig brudd på skolens tillit, og avslører holdninger som vil kunne bli problematiske for denne ungdommen senere i livet. Men i stedet for å handle om hva som har gått galt, handlet diskusjonen på denne skolen om de juridiske konsekvensene.
Hvis hun fikk anmerkning for dette jukset nå, ville det da gå ut over oppførselskarakteren i år (som ikke står på vitnemålet), eller vil det kunne påvirke det viktige: karakteren i avslutningsåret?
Karakteren skal gjenspeile alle tre årene eleven har gått på skolen, så jukset kan i prinsippet få konsekvenser for jenta. Men det betyr at konsekvensen for regelbruddet, i dette tilfellet, forskyves mange år frem i tid. Det vet vi, fra psykologisk forskning, er en meget ugunstig måte å drive adferdskorrigering hos barn og unge.
Men enda viktigere: På denne måten gjøres det moralske spørsmålet til regelteknikk. Elevenes lærdom er å spørre seg hva som er konsekvensen av å bryte en regel, i stedet for å spørre seg om det er riktig å bryte normen. Hun gikk ut av det hele med beskjeden om at jo, hun kunne nok få nedsatt oppførsel om to år, men hun har god tid på å rette opp inntrykket.
Oversatt: det var ikke så farlig at hun jukset.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Å være et medmenneske
Arbeidet med å være et medmenneske og forholde seg til sine elever som subjekter man kan felle moralske dommer over, blir lettere når man slipper å gjøre det i form av en ritualisert karakter.
Lærere har en viktig rolle som nære voksenpersoner for elevene. Mange unge som har slitt med en outsiderposisjon, viser til nettopp en lærer, rådgiver eller sosialarbeider som den reddende engelen – han eller hun som var til stede og hjalp dem, men som også turte å være nær nok til å ta dem på alvor, stille krav, og bli moralsk opprørt over dem når det trengtes.
Jeg mener slett ikke at lærere skal slutte å bry seg om elevenes oppførsel og moralske standarder. Det er verken mulig eller ønskelig.
Tvert imot: Lærerne må få lov å bry seg mer i form av personlig involvering, og mindre i form av byråkratisk vurdering.
