Vi har nå endelig fått svar på hva justisministeren mente da han sa at «det åpnet seg en mulighet» til å tvangsreturnere flere asylsøkere til Afghanistan høsten 2014.
Vi som har et hjerte for Afghanistan skulle så gjerne ønsket at det dreide seg om bedre tider for afghanere flest. Men nei, det viser seg at «muligheten» til å trappe opp tvangsutsending av afghanere har lite med afghanske forhold å gjøre. Det handler mest om at man fra norsk side fikk satt inn ekstra ressurser for å jobbe med retur, både hos Politiets utlendingsenhet og ved ambassaden i Kabul.
LES OGSÅ: Vil innstille på mistillit mot Anundsen
Justisministeren trosser FN
Justisministeren har valgt å trosse anbefalingene fra FNs flyktningorganisasjon. Han hørte heller ikke på de norske fagetatene før media, og så kontroll- og konstitusjonskomiteen, kom på banen. I møter med asylinstituttet har han lagt størst vekt på at man måtte rekke måltallene. Men dette handler ikke om tall. Det handler om mennesker. Det handler om barn som har en tilknytning til Norge men som blir sendt med tvang til en uviss fremtid i et fremmed land.
På afghansk side er det ingenting som tilsier at samfunnet ble i 2014 bedre rustet til å ta imot flere returnerte asylsøkere, snarere tvert imot. Til tross for tydelig fremgang på noen områder, har viktige faktorer gått feil vei i Afghanistan det siste året.
Nylig la FN fram sin årlige rapport som viser at 25 prosent flere sivile ble drept og skadet i 2014 enn året før. Økningen ligger i stor grad i at kvinner og barn rammes av konflikten i mye større grad enn før. 40 prosent flere barn havnet i kryssilden i 2014 enn i 2013.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Sliter med å brødfø familien
Stadig flere blir nødt til å flykte fra sine hjem på grunn av økt usikkerhet. Pengestrømmen fra det internasjonale samfunnet er kraftig redusert, noe som merkes i økonomien og arbeidsmarkedet. Stadig flere sliter derfor med å brødfø familien. Den afghanske regjeringen er fortsatt handlingslammet under en regjeringskrise som ser ut til å trekke ut i det uendelige.
I Afghanistan har staten begrenset evne til å gi beskyttelse til sine innbyggere og sikre velferd. Det er familie i utvidet forstand, som må trå til som sikkerhetsnett. De som kommer tilbake fra utlandet er ofte i en mer sårbar situasjon enn befolkningen ellers. De må ty til lån og tjenester fra venner og familie for å sikre seg bosted, arbeid og det de måtte trenge til livets opphold, i alle fall i en overgangsperiode.
Har ikke noe nettverk
Gjestfriheten og viljen til å støtte familie ligger dypt i den afghanske folkesjelen. Noen av de tilbakevendte har et slikt nettverk å vende tilbake til, men ikke alle. Hos noen familier er kapasiteten allerede sprengt. De har for mange å ta hånd om, og har ikke så mye til overs for å hjelpe de nyankomne. I verste fall er det familien man er på flukt fra.
Det lille som finnes av forskning på tilbakevendte til Afghanistan viser at de som ikke har et reelt nettverk der hvor de blir sendt til, altså interne flyktninger, har en langt dårligere levestandard også enn de faste beboerne som er definert som fattige, men som har et nettverk.
Hva skjer egentlig med barna?
I forberedelsen til denne kronikken har vi prøvd å finne ut av hvor de blir av, disse foreldre og barn som for nylig bodde på Dokka, i Ål eller i Flekkefjord.
Har de et reelt nettverk? Hva er det som møter dem når de lander i Kabul? Hvem følger opp? Hvor bor de? I en teltleir? Hele familien på et hybelrom i Kabul? Får de voksne jobb? Har de råd til å betale for nødvendige helsetjenester? Råd til mat? Går barna på skolen? Eller er også de nødt til å jobbe?
Hvis barns beste skal tas hensyn til i asylsaker, så må vi vite at retur ikke fører til brudd på barnas grunnleggende rettigheter.
Vi fikk ikke noe særlig svar. Det virker som om det norske systemet ikke har brydd seg om å finne ut av hvilken skjebne som venter de returnerte. «Når de lander i Kabul så er de på afghanske myndigheters ansvar», ble vi fortalt.
Dette heter på godt norsk ansvarsfraskrivelse: å kaste ansvaret over på noen du fullt vet at ikke klarer oppgaven. Der er Afghanistans flyktningminister den første til å være enig. Den norske ambassaden i Kabul har mottatt flere brev fra afghanske myndigheter hvor de advarer at de ikke klarer å ta imot flere flyktninger på en verdig måte. Flere forskningsrapporter støtter dette.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Forverrer landets utfordringer
Hvis ikke Afghanistan klarer å ta imot tilbakevendende flyktninger og asylsøkere på en ansvarlig måte vil dette bidra til å forverre landets allerede store utfordringer. Det virker mot sin hensikt at Norge på den ene siden støtter Afghanistan til bærekraftig utvikling, mens man på den andre fortsetter å tvangsreturnere folk til intern flukt. Det er ikke særlig samstemt politikk.
Afghanerne jobber med saken; de ber om litt tid til å få orden i sakene. Men norske myndigheter har ikke hatt tid til å vente. Nå har afghanerne begynt å snu folk i døren, sånn at de må sendes tilbake til Norge. Et nødalternativ for afghanske myndigheter, en grusom opplevelse for foreldre og barn, og en sterk beskjed om at Norge må skjerpe seg.
