Hopp til innhold
Kronikk

Bare ses, ikke høres?

Vi bør være forsiktige med å romantisere det innadvendte – særlig det stille barnet.

Stille barn

«De voksne må tåle et nedslått blikk og mumling til svar og allikevel ikke gi opp, men spørre igjen», skriver kronikkforfatterne. Illustrasjonsbilde.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

Dette er den andre av to kronikker bestilt av NRK Ytring om de introverte kontra de ekstroverte, og deres respektive status og rolle i samfunnet. Først ut var Elin Ørjasæters «Oppreising for de innadvendte» (15. juli).

Det gamle ordtaket «stille vann har dypest grunn» er en påminnelse om at det ekstroverte idealet ikke alltid har vært dominerende. Vi vokste opp med andre idealer. Det ble i vår oppvekst til og med påstått at: «Tale er sølv, men taushet er gull», og de beste barna skulle bare ses, ikke høres.

Det ligger derfor dypt i vår tradisjon å anerkjenne verdien av å lytte, være beskjeden og tenksom, og det er lett å anta at det ekstroverte idealet i større grad er et amerikansk fenomen enn et norsk. Det var i USA at «shy-ness» først ble ansett for å kunne være en mental lidelse, og vi anser ofte den amerikanske offentligheten for å være langt mer høyrøstet enn vår.

Lett å la dem i fred

Men det er også fra USA vi har den første forskningen som stiller spørsmål om hvordan introvert atferd påvirker barns læring og utvikling. Susan Cain starter sin bok «Quiet – The Power of Introverts» med å liste opp store kunstnere og oppdagere som dro nytte av sin introverte natur, men vi bør være forsiktige med å romantisere det introverte i for stor grad – særlig det stille barnet.

Det var i USA at ‘shy-ness’ først ble ansett for å kunne være en mental lidelse.

I skolen er det ikke barna med introvert adferd en legger merke til ved første øyekast. De sitter ofte bare der, er snille, stille og gjør lite av seg. De skaper lite trøbbel for andre barn og voksne, og det er også kanskje derfor det er lett bare å la dem bli sittende? Men om de ikke skaper problemer for omgivelsene, så kan atferden være et hinder for utvikling for barnet selv.

TA TESTEN: Er du innadvendt eller utadvendt?

Utsatt for mobbing

Forskning viser at det å være tilbaketrukket kan hindre vennskap, som er en av de viktigste beskyttelsesfaktorene for barn. Det er ikke så gøy å leke med noen som ikke tar initiativ eller er taus og stille. Denne gruppen barn og unge er også mer utsatt for mobbing enn barn som tydelig og høyt sier fra når noe er vanskelig. De er lettere «å ta».

Det kan også skape avstand til både voksne og andre barn fordi tilbaketrukkethet og taushet kan føre til usikkerhet, irritasjon og maktesløshet. Vi vet også mye om hvor viktig sosialt samspill er for læring. Taushet er ikke alltid gull.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det er ikke så gøy å leke med noen som ikke tar initiativ eller er taus og stille.

At barn bare skal ses og ikke høres er derfor en fremmed tanke i dagens skole. Grunnskolens læreplan legger til rette for fem såkalte grunnleggende ferdigheter. Disse er en forutsetning for å kunne utvikle fagkompetanse og er i fokus gjennom hele skoleløpet: å uttrykke seg skriftlig, regne, lese, bruke digitale verktøy og uttrykke seg muntlig.

Det ekstroverte er med andre ord løftet frem som ett av fem verktøy på elevenes vei mot å nå kompetansemålene. «Muntlige ferdigheter blir utviklet gjennom aktivt deltakelse for å kunne bli i stand til å mestre muntlige sjangre i stadig mer komplekse lytte- og talesituasjoner», står det i rammeverket.

Den tause utfordringen

Der er derfor liten tvil om at de stille barna gir skolen en betydelig utfordring. Det er ikke tillatt for lærere å la elever forbli tause gjennom 13 skoleår. Det er en forutsetning at alle blir utfordret til å uttrykke seg muntlig ut fra sine evner. Det er ikke godt nok å pliktoppfyllende gjøre lekser og svare riktig på skriftlige prøver. Det må også «aktiv deltagelse» til.

Dersom det er slik at vår kultur i stigende grad preges av det ekstroverte idealet hvor det å snakke mye, høyt og fort er forbildet, blir det vanskelig for en del å bli sett og hørt. Det kreves derfor fingerspissfølelse hos lærere for å forstå hvordan barn med introvert adferd bør møtes.

Det finnes også de som bortforklarer manglende voksenstøtte med at ‘jeg tror at hun liker å være for seg selv – broren var jo likedan’.

De voksnes utfordring er å se og prioritere også de barna som ikke stikker seg frem, som ikke sier så mye, som sitter for seg selv og ikke blir valgt av de andre. Da trengs tydelige og varme voksne som ser og som kan legge til rette for aktivitet der de stille barna kan delta og mestre. Det betyr at de voksne må tåle et nedslått blikk og mumling til svar og allikevel ikke gi opp, men spørre igjen.

Det verste er å se bort eller glemme barnet i hverdagens høye tempo. Det finnes også de som bortforklarer manglende voksenstøtte med at «jeg tror at hun liker å være for seg selv – broren var jo likedan», uten at de har snakket ordentlig med barnet.

LES OGSÅ: «De introverte skaper mest positive endringer i verden»

En ekstrovert kultur

Det som kommer tydelig frem i forskning i møte med denne gruppen barn og unge er at de ønsker voksnes oppmerksomhet. De ønsker ikke å bli «latt i fred», selv om en del tolker stillhet som avvisning.

Barn som voksne har rett til å være stille. Det er ikke all taushet som er negativ, og det er som Susan Cain viser, mye stor kunst og viktige oppdagelser som ikke ville være skapt uten evne til stillhet og tenksomhet. Men mange barn med svært lav stemme har historier og erfaringer vi trenger å vite om, og de har et ønske om delta. Da trengs det voksne som har tid til å stoppe opp, lytte og invitere. Dette er viktig når støyen fra en kultur preget av det ekstroverte idealet øker.