Mangemilliardær blir trolig Ukrainas neste president

Når han møter NRK i parlamentet i Kiev, forteller han smilende at generalsekretær Thorbjørn Jagland i Europarådet og påtroppende generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, er folk han regner som sine venner.

Pjotr Porosjènko minner i mangt og mye om mangemilliardæren Bidzina Ivanisjvili, som vant makten i Georgia for to år siden.

– Men jeg selger all min forretningsvirksomhet hvis jeg blir valgt til president i Ukraina!, sier Pjotr Porosjènko til NRK. 27 prosent av ukrainerne sier i dag at de vil stemme på ham.

Mens Julia Timosjenko sliter med under 10 prosent oppslutning, er mangemilliardæren på vei mot 30 prosent alt nå, og det er halvannen måned til valget 25. mai.

Han er ifølge Forbes magasin god for 1,3 milliarder amerikanske dollar, har vært sekretær for Ukrainas nasjonale sikkerhetsråd et halvt år i 2005 før han ble sjef for nasjonalbanken fra 2007 til 2010.

Deretter var Pjotr Porosjènko parallelt utenriksminister mellom 2009 til 2012 under Viktor Janukovitsj. Russerne kjenner ham og er tilbakeholden med å hetse Porosjènko, noe russiske medier utsetter alle andre med bånd til den politiske kulturen på Majdan for!

Artikkelen fortsetter under bildet.

Føler seg lurt av Timosjenko

– Vi stemmer på Porosjènko fordi han ikke var altfor korrupt før! sier torgkonene Ljudmila Baranova og Olga Zafirina i den lille byen Ukrainka eller «Lille Ukraina» på bredden av landets store elv Dnjepr sør for Kiev.

De to kvinnene forteller at de sto i frost og netter på Majdan under den oransje revolusjonen for ti år siden men følte seg lurt av heltinnen den gang, Julia Timosjenko.

– Hun er ikke en kandidat vi trenger lenger, sier de to torgkvinnene i det idylliske samfunnet på bredden av Dnjepr.

Fortsatt holder en hard, årvåken kjerne stand på Majdan fordi overraskende mange ukrainere frykter at Fedrelandspartiet til Julia Timosjenko, som i praksis styrer Ukraina nå, kan lure fra dem friheten igjen.

På plakat-treet på Majdan behøver ingen være i tvil om hva folk i Kiev mener om Russlands president Vladimir Putin etter at han invaderte og annekterte Krim, etter folkeavstemmingen der i le av russiske våpen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Fortsatt har ikke Ukraina gått til grunne!»

Selv om det har vært dramatisk i de russisk-dominerte byene i det sørøstre Ukraina denne uken, går vårlivet sin vante gang i Kiev med sine tre millioner innbyggere, en by på størrelse med Berlin.

Det blir en spesiell påske i Den gylne Mikkelskirken, som åpnet sine porter for sårete da 80 mennesker ble mei ned i uke 8 av opprørspolitiet Berkut.

«Fortsatt har ikke Ukraina gått til grunne!», heter det i nasjonalsangen. Og Bogdan Khemlnitskij som sluttet union med Russland i 1653, troner fortsatt på sin stolte ganger.

Unionen hans med Russland mot Polen kostet Ukraina uavhengigheten i 338 år frem til 1991. Under alle år da fremmede styrte dem, utviklet ukrainerne sin kultur.

Her i Andrejevbakken bodde Mikhail Bulgakov, som skrev den berømte «Mesteren og Margarita» og ble husforfatter ved Moskvas Kunstnerteater. Fra Ukraina kom også den verdensberømte dramaturgen Nikolaj Gogol.

En bonde på storpolitikkens sjakkbrett

I parken foran Ukrainas sentrale lærested, Sjevtsjenko-universitetet, spiller de gamle menn sjakk ved fastmonterte bord året rundt.

Blant disse er det mange som undres om hele Ukraina bare blir en bonde på det storpolitiske sjakkbrettet mellom Russland og Vesten. For Vesten byr mer på ord enn støtte så langt.

– Vi håper på at ærlige politikere skal komme nå, sier folk her til NRK. Mange vil stemme på Pjotr Porosjènko av de eldre herrer, også blant de mer sorgløse studentene ved nabobordet.

For gammel som ung blant de 32 millioner etniske ukrainerne som lever side om side med ni millioner russere i denne staten etter at Ukraina mistet Krim, er slitne nå.

De har ingen illusjoner om russerne etter måneder med etsende hets fra Moskva gjennom russisk fjernsyn som de ser og forstår perfekt.

Dersom Putin mot eget løfte av 18. mars skulle invadere sørøstre Ukraina, sier mange at det blir full mobilisering og krig.

Nettopp dette perspektivet holdt sovjetstaten fra å invadere Polen senhøstes 1981 etter at den frie fagbevegelsen Solidaritet over halvannet år hadde presset de kommunistiske myndighetene i Warszawa.

Og med fare for en krig mot 32 millioner ukrainere, er det nok fortsatt mulig at Vladimir Putin mente alvor 18. mars i Kreml.

Da sa han at Russland ikke er interessert i en videre oppdeling av Ukraina. Stadig sjeldnere kaller imidlertid Putin ukrainerne for russernes broderfolk, og stadig mindre grunnlag fins det for slike talemåter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Annenhver mann snakker russisk

Folk i Kiev og Ukraina venter selvsagt spent, men uten illusjoner på hva firemakts-samtalene mellom Ukraina, Russland, EU og USA kan bringe av resultat.

Trolig må det gis garantier til den russiske minoriteten om, at den fortsatt får bruke russisk som offisielt språk. Alt annet er tull. På gatene i Kiev hører vi Gud bedre annenhver mann snakke russisk.

Ukrainerne vil nok ikke ha en ny grunnlov som legger opp til en svak statsdannelse i form av konføderasjon.

Men en viss grad av autonomi må de østlige provinsene med russisk flertall få for husfredens skyld i Ukraina. Men fremfor alt vil nok USA og EU presse på for at Russland må love å holde fingrene fra fatet i Ukraina etter anneksjonen av Krim.