For 40 år siden, i 1969 besøkte USAs president Richard Nixon Romania, fordi landets stats- og partisjef Nicolae Ceaucescu var betraktet som den mest provestlige leder i Warszawapakten.
20 år etter ble Romanias diktator henrettet 1. juledag 1989.
«Internasjonalen» inn i døden
Om standrettsaken og selve henrettelsen fortalte både aktor og kommandanten i garnisonen der Jelena og Nicolae Ceaucescu kom til NRK 10 år etterpå: Presidenten og hans hustru ble arrestert da de prøvde å flykte fra hovedstaden Bucuresti like før jul.
De ble ført til artillerigarnisonen i Turgoviste. Landets nye makthaver som grep makten under oppstanden mot diktaturet var Gorbatsjov-mannen Ion Iliescu. Han beordret standrett. Den tok 3 dager, og fant sted i et møterom i Turgovistegarnisonen.
Om nettene var Nicolae og Jelena Ceaucescu som selv var politibyråmedlem, overvåket av en militærlege for at de ikke skulle ta sine egne liv. 25. desember om morgenen falt dødsdommen.
Presidentparet fikk hendene bundet med plastikkstrips bak på ryggen, og da forsto de at de skulle dø umiddelbart. De ble ført ut av standrettsrommet til bakgården gjennom en sidedør.
Det dødsdømte paret steg da ned på en hellelagt sti mellom murveggen og en hekk. Da ropte de to ”død over forræderne” og satte i med å synge ”Internasjonalen”. Det var 30 sekunder igjen av livet.
Syngende gikk de to dødsdømte bortover hellene som var en meter brede mellom husets gule murvegg og hekken. da de kom til selve bakgården der bilene pleide å bli parkert, sto der en håndfull soldater og ventet på dem.
Det var ingen ordnet eksekusjonspelotong. Soldatene hadde Kalasjnikov maskinpistoler. Straks de så Jelena og Nicolae Ceaucescu åpnet de ild da de to var midt på gårdsplassen og skjøt dem ned som hunder.
De ble ikke engang stilt opp skikkelig ved muren vis à vis, fortalte sjefen for garnisonen i Turgoviste til NRK i 1999.
Blodbad i Vestens sympatiland
Henrettelsen av Romanias diktator var ikke en rettstat verdig. Men den gang som nå forsvarer Romanias senere president Ion Iliescu aksjonen mot diktatoren som nødvendig for å unngå borgerkrig i Romania.
Det er et paradoks, at blodbadene i kjølvannet på frihetshøsten 1989 ble verst i de to statene i Øst-Europa med ledere, som Vesten hadde hatt mest sympati for: Ceaucescus Romania og Titos Jugoslavia etpar år senere.
Nicolae Ceaucescu var den eneste sammen med Tito som opponerte i øst mot invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968. Trass i Jernteppet slapp han Donau-tyskerne som hadde bodd i 300 år i Transylvania, ut til Vesttyskland.
Bucurestis ”røde rabbi Rosen” fikk også Ceaucescu til å slippe 400.000 rumenske jøder ut til Israel.
Nordmannen Herman Kahan som selv var født i Romania, var en av mellommennene overfor israelerne. Det var imidlertid forhold til den 10 prosent sterke ungarske minoriteten i Romania som dro til at masken falt på Ceaucescu.
Presset av diktatorens anti-ungarske holdninger, skulle folk i landsdelen Transylvania tvangsflyttes til byene for å bedre kontrollen som Securitate sto for, det hemmelige politiet.
Terrorlignende tilstander i Transylvania, som heter Siebenbürgen på tysk og Erdely på ungarsk, observerte vi selv så tidlig som i oktober 1980. Da flyktet ungarere hals over hode fra Romania til Ungarn over kanalene ved grenseovergangen Orodea øst for Debrecen i Ungarn.
Uhyggen i rumenske byer som Cluj eller Koloszvar på ungarsk og Timisoara eller Temesvar på ungarsk, var allerede da til å ta og føle på. Ceaucescu beordret kirker flyttet unna sine industriprosjekter, på hjul!
Brutalitetens meningsløshet
Slik fikk verden se hvor bisart diktatoren fòr frem. I sine siste år skrev Niolae Ceaucescu seg inn i brutalitetens og meningsløshetens annaler i gruppen av tidligere og senere skrekkregimer som Taliban og Nordkorea.
Allerede sommeren 1989 gikk Romanias diktator fra konseptene under toppmøtet i Warszawapakten som han var vert for i juli.
Da ungarerne begynte å rive ned sin del av Jernteppet i juni og fikk Mikhail Gorbatsjovs støtte i Bucuresti i juli, beskrev Ungarns daværende utenriksminister Gyula Horn Ceaucescu slik for NRK: ”Ceaucescu raste så vanvittig og krevde aksjon mot Polen, slik at Gorbatsjov og Sjevarnadze bare klarte å holde masken med de aller største vansker!”
Horn som forbundskansler Helmut Kohl kom til å kalle far bak jernteppets fall, sa til NRK han mente Ceaucescu rent psykiatrisk hadde mistet realitetsorienteringen på toppmøtet:
”Og dette innså vi alle, kanskje bare med mindre forbehold for Milos Jakes fra Tsjekkoslovakia, Todor Zhivkov fra Bulgaria og Erich Hoenecker fra DDR.”
17. desember 1989 hadde verden sett Berlinmuren alle fredelig, og Fløyels-revolusjonen bringe Vaclav Havel til makten sammen med martyren fra Prahavåren 1968 som ble ikke-person i 21 år, forhenværende, liberalepartisjef Alexander Dubcek.
15. desember begynt noen hundre mennesker å samles utenfor den reformerte, ungarske kirken i Timisoara. Der var presten og ungareren Lazslo Tokes et kraftsentrum etter å ha forsvart menneskerettighetene til den ungarske minoriteten i Transylvania i årevis.
Vanstyre uten grenser
Gnisten fra Timisoara antente revolusjonen mot Ceaucescu.
Hans vanstyre hadde vært enormt. Han brukte 20 statsbudsjetter på å bygge statspalasset i Bucuresti, og der på balkongen brast spillet like før jul.
I total misforståelse av situasjonen som spilte over til hovedstaden fra Timisoara og Transilvania, gikk diktatoren ut på balkongen for å hilse hundretusener som var samlet der.
Det tok ti minutter før det gikk opp for Nicole Ceaucescu, at massene buet ham ned. Hastig forlot han balkongen.
Det harde diktaturet avskar all kritikk. Selv det hemmelige politiet Securitate hadde ikke turdt å rapportere til diktatoren at han var forhatt. Veien til Turgoviste begynte…
Stengte for all informasjon
Men Securitate åpnet ild i Timisoara 17. desember 1989, og regimet stengte for all informasjon, innad og til utlandet.
Bare det sovjetiske telegrambyrået TASS fikk ut nyheter via satelittsambandet til sovjetambassaden om blodbadet som utviklet seg.
18. desember appellerte Frankrikes president Francoices Mitterand til Mikhail Gorbatsjov om å invadere Romania for å stanse blodbadet. Samme kveld vedtok Det øverste sovjet fordømmelsen av den sovjetledete invasjonen i Tsjekkoslovakia 21. august 1968.
Neste dag spurte NRK den sovjetiske regjeringssjefen Nikolaj Rysjkov som hadde støttet demokratiopprøret i DDR i et Dagsrevy-intervju 3. oktober, om Sovjetunionen ville følge den franske oppfordringen om å invadere Romania:
”Jeg trodde vi hadde gjort oss ferdig med den slags praksis i går kveld, jeg,” svarte statsministeren i Kreml stille. Nicolae Ceaucescus tragedie kan lettest diagnostiseres ved ordtaket om at makt korrumperer og den totalitære makt korrumperer raskest.
Som sovjetlederen Leonid Bresjnev åpnet Nicolae Ceaucescu for en personkultus av seg selv som førte hinsides all fornuft.
Mikhail Gorbatsjov kalte Bresjnevtiden fra 1964 til 1982 for den sovjetiske stagnasjonsæra, som Gorbatsjov selv satte en stopper for.
Det rumenske folk opplevde syv ekstra, magre år videre etter Bresjnevs død frem til 1989.
At den rumenske diktator hadde vært så godt anskrevet i Vesten, skyldtes at han sto i utenrikspolitisk opposisjon til sovjetledelsen, men ikke i opposisjon til formen for indre diktatur, som var av stalinistisk art.
Plassert på feil side
Det arme, rumenske folk var antikommunistisk i 1945, men deres leder general Antonèscu hadde kjempet på tysk side og ble hengt som krigsforbryter etter krigen.
Under Jaltakonferansen i februar 1945 mellom Stalin, Roosewelt og Churchill, ble Romania lagt inn i den ubestridte, sovjetiske interessesfæren. Hellas, der folkemeningen etter krigen var utpreget sympatisk til kommunisme og sosialisme, ble derimot lagt inn i den vestlige interessesfæren.
Med utgangspunkt i dette, taler mye for at de to statene ”havnet i hver sin feile interessesfære” den gang.
For Romanias del kan det entydig slås fast, at folket ble påført et forhatt regime av Josef Stalin.
Oppgjøret med diktaturet skjedde for tyve år siden. Men opprydningsarbeidet etter vanstyret i Romania vil ta mye lenger tid.
Fortsatt er korrupsjonen i landet så stor, at EU har frosset midlene til denne EU-staten, som heller ikke får lån fra IMF nå.