Hopp til innhold

Går i timevis etter vann – hjemme venter mannen med knyttneven

Kvinner i Tanzania opplever vold og overgrep på grunn av mangel på vann i nærområdet.

Sang og dans i Tanzania

Glade kvinner synger og danser på vei til vannhullet. Men alvoret i historiene de skal fortelle er like stor som gleden de viser gjennom sang og dans.

Foto: Lotte Olsen / NRK

Kvinne ammer barnet sitt

Det er kvinnene og de unge jentene som må ta den tunge børen det er å skaffe vann til familien.

Foto: Lotte Olsen / NRK

Hele bygda er samlet. Det er høylys dag, og kvinnene har funnet seg til rette på bakken. Noen har et barn på armen. De større barna gjør som barn flest; de finner underholdning i en kvist, eller ved å gjøre seg til for den hvite damen med kameraet.

I en stor sirkel sitter mennene på benker og stoler, alle i den barmhjertige skyggen fra det store treet midt i landsbyen.

Vi er i Tanzania. Vi er et følge på fem. To lokalt ansatte i Norwegian Church Aid, to norske representanter fra Kirkens Nødhjelp, og meg, NRK-journalisten. Vi er på dag tre i et åtte dager langt opphold. Vi har allerede skrevet navnet vårt i flere gjestebøker i det som for meg blir overdrevent høytidelige seremonier. Vi har blitt møtt av dans og sang, og vi har spist grøt kokt på mais.

Noen ganger ser hun rett på en av mennene i sirkelen. Jeg forstår først senere at det er ektemannen hun ser på.

Førstereis sør for Sahara

Det store treet er ikke det første vi har sittet under. Den historien vi skal få høre snart er på langt nær den verste vi har hørt hittil, eller skal få høre. Men den har en håpløshet som fortsatt følger meg.

Jeg har kjent varmen før, men bare i Syden. Jeg er en novise i denne sammenhengen. Folk sa at Afrika kom til å forandre meg for alltid, og at det ikke er Afrika før du kommer sør for Sahara. Den første frokosten i Tanzania inntok vi på et gjestehus på et sykehus i Haydom. Kvelden før vi kom til sykehuset hvor vi skulle overnatte hadde vi kjørt på smale veier i flere timer. Vi hadde møtt flokker av esler, kjørt sakte forbi mennesker i natten, og lurt på hva som ellers var der ute i mørket. Natten ble tilbrakt i en seng under myggnetting, men selv med lukkede vinduer kunne jeg høre løsbikkjene bjeffe utenfor muren. Først under frokosten får jeg vite at det er hyener. Jeg bruker dyre dataminutter for å formidle opplevelsen på sosiale medier. Alt er så nytt.

(Artikkelen fortsetter etter bildet)

Ordet er fritt under møtetreet i landsbyen i Tanzania

I flere av landsbyene vi besøker holdes landsbymøtene i skyggen av det største treet. Historiene de forteller, treffer oss både i magen og i hjertet.

Foto: Lotte Olsen / NRK

Hun reiser seg opp. Med rolig stemme, og så uttrykksløs at hun like gjerne kunne lest opp en handleliste, så forteller hun. Tolken nikker forståelsesfullt, mens jeg må vente på oversettelsen med å få vite. Noen ganger ser hun rett på en av mennene i sirkelen. Jeg forstår først senere at det er ektemannen hun ser på.

Gjennom tolken får jeg vite at mannen hennes vil skilles. Han er lei av å slåss med henne.

Lotte Olsen i Tanzania

Den obligatoriske selfien måtte selvsagt med.

Foto: Lotte Olsen / NRK

Så langt på turen har jeg brukt mange krefter på å venne meg til maten, hygieneforholdene, og til å tenke på sikkerheten. Men her ute, i bushen, på bygda der folk bor er det menneskene jeg møter som blir viktigst.

Håpløshetens høyborg

Tolken snur seg mot meg og begynner å oversette det hun sier:

– Mannen hennes vil skilles. Han er lei av å slåss med henne. Han er lei av at hun går hjemmefra tidlig på morgenen, og ikke kommer hjem før sent på kveld.

For henne er hver dag lik. Hun står opp, steller med barn og mann, og tar med seg kannene sine og legger i vei. Foran seg har hun flere timer med gange før hun er fremme ved vannhullet. Der venter hun sammen med andre kvinner og jenter i samme ærend.

Det tar en stund før det blir hennes tur. Ventetiden er et kjærkomment pust i bakken før hjemturen. Samtidig vet hun at hjemme venter en mann som blir surere og surere.
De har en vannpumpe nærmere hjemme. Men den er ustabil, og hun vet at hun må ha vann. Koste hva det koste vil.

Det er hennes tur til å fylle kannene, og hun kan begynne på veien hjem, men nå bærer hun tretti liter. Tretti liter med møkkete og potensielt farlig vann. Hun bruker mer tid enn hun har. Og hjemme blir det bråk.

En kvinnejobb

Tanzania er et av de afrikanske landene som er rikest på ressurser. Det er tørke her, men det er også mye regn. Derfor er det paradoksalt nok grønt og frodig rundt inntørkede elveleier. Jorda kan dyrkes her, det er flere store innsjøer, og det har kyststripe mot Indiahavet. Afrikas høyeste fjell Kilimanjaro tiltrekker seg tusenvis av eventyrlystne hvert eneste år, og turister valfarter til Zanzibar. Men ressursene er så fordømt ujevnt fordelt.

Hva var det han sa? At mannen er lei av å slåss med henne? Jeg spør, og hun forteller via tolken:

– Han er lei av å banke meg, og vil skilles. Han tror meg ikke når jeg sier jeg bare har henta vann. Han tror jeg har vært utro.

Men kan han ikke bare være med henne og se, ber jeg tolken om å spørre. Tolken kvier seg, men spør likevel. Et sånt forslag får hele forsamlinga til å humre. Det er kvinnenes jobb å hente vann.

Mennene sitter på benker, mens kvinnene sitter på bakken.

Ingen av mennene fortrekker en mine når konene forteller om vold hjemme. Sånn har det alltid vært.

Foto: Lotte Olsen / NRK

Tolken forklarer at skilsmisse har blitt mer og mer vanlig. Mannfolka blir lei av å sitte hjemme og vente på kona som henter vann, og han vil skilles. Han tenker ikke på at en ny kone også kommer til å ha samme jobb. Den nye kona kan nemlig også ha en familie fra før. Barn som også trenger vann. Runddansen er så fortvila.

Vann er en kilde til konflikter både mellom land, folkegrupper og i familier. Vann er en kilde til liv, men kan også forgifte kropper og forholdet mellom mennesker. Også veien til vannet er farefull. Den 16 år gamle jenta jeg traff på sykehuset i Haydom som var høygravid med nummer to har aldri hatt en kjæreste. Begge barna ble unnfanget i voldtekt da hun skulle hente vann.

En annen virkelighet

Trine Hveem, Kirkens Nødhjelp

Hveem har frem til nylig vært landrepresentant for Kirkens Nødhjelp i Tanzania.

Foto: Privat

Kirkens Nødhjelp jobber på flere plan i Tanzania, og vet at sikkerhet er et stort problem for kvinner og jenter som må gå langt etter vann. Trine Hveem har jobba som landrepresentant for Kirkens Nødhjelp i Tanzania i tre å og sier det ikke er uvanlig med historier om at kvinner blir voldtatt eller utsatt for andre overgrep.

– For meg blir det så tydelig at vi lever i to forskjellige virkeligheter. For dem er dette hverdagen, og de gjør det beste ut av det. Og det gjør noe med meg. Jeg blir lei meg, og det setter alt annet i perspektiv. Vi jobber hele tiden med rettshjelp for disse kvinnene helt nede på landsbynivå, sier Hveem, og forklarer at ved å sikre tilgang til vann nærmere der kvinner bor kan minske denne sårbarheten.

Historiene er mange, voldsomme og fortalt med en stille inderlighet, med en undertone av aksept.

Det er så fargerikt her. Det grønne er så intenst grønt. Den rødbrune jorda er så varm. Klærne har så mange mønstre. Jeg vet det ikke ennå, men Afrika har allerede forandra meg. Og hjemme renner vannet friskt fra springen.