Rocka Beethoven gir mer opplevelse enn innlevelse

En teaterkonsert er en helt egen, og nokså ny, sjanger innen scenekunsten.

I Danmark har regissør Nikolaj Cederholm og teamet rundt ham laget flere slike oppsetninger – bygget over musikk av blant andre Gasolin og Bob Dylan. I fjor tok han konseptet med seg til Norge – og over i den klassiske musikkens verden – med Teaterkonsert Mozart i Stavanger konserthus.

Lørdag var det så Beethovens tur – med urpremiere på Hovedscenen på Rogaland Teater.

En totalopplevelse

En teaterkonsert skal være en totalopplevelse der musikken står i sentrum, men i en ramme av scenografi, kostymer, lys – og, om ikke en handling, så en teaterfortelling som gir noe utover det rent musikalske.

I Teaterkonsert Beethoven er det historien om fire menn, som alle rammes av en ublid skjebne.

Komponisten Beethoven blir døv, maleren Turner blir blind, Frihetskjemperen Nelson Mandela blir sperret inne i 27 år, og forskeren Charles Darwin gjør revolusjonerende oppdagelser om menneskets opprinnelse, men tier om dem i årevis i frykt for samfunnets reaksjon.

Bevegende teater

Felles for dem alle er at de ikke ga opp, men fant en styrke inne til å gå videre, og snu sin ulykke til noe produktivt – slik Beethoven for eksempel fortsatte å komponere, til toner han hørte inne i sett eget hode.

På Rogaland Teater starter det hele lyst og muntert – vi skal ha det hyggelig, sier Beethoven (spilt av danske Bjørn Fjæstad) når han ønsker velkommen. Men slik går det ikke.

Gradvis sniker tragedien og uhyggen seg på, forestillingen blir mørkere, desperasjonen tydelig. I denne delen spiller alle deler av forestillingen sammen. Det gir bevegende teater – i tillegg til konsertopplevelsen.

Taper seg uten teksten

I andre akt blir det mer konsert og mindre teater. Da synker også intensiteten, trass i at både tempo og lydnivå øker.

En grunn til det er at det nå blir svært vanskelig å høre hva som synges. Teateret skal ha ros for at de har trykket tekstene, som er skrevet av amerikanske Neill Cardinal Furio, og blir framført på engelsk, i programheftet.

Slik kan man lese seg opp i etterkant, men det er synd at teksten forsvinner så mye i denne delen av forestillingen, for det er i her vendingen hos våre fire hovedkarakterer kommer – og maleren Turner (Sigurd Sele) finner styrke til å male videre, Darwin (Svein Solenes) til å offentliggjøre sine funn, og Nelson Mandela (Erik Røe) slipper ut av fengsel og kan føre sitt folk fram til frihet.

Det er også disse partiene som fører fram til at forestillingen kan avsluttes med den storslagne ”Ode til gleden”. Når vi ikke har fått med oss veien fram dit, blir ikke denne avslutningen så bevegende som den kunne ha blitt.

Imponerende musikalsk

Hovedingrediensen i en teaterkonsert er likevel det musikalske. Denne anmelder er ikke noen musikkekspert, men for en vanlig publikummer på dette området, låter det aldeles upåklagelig.

Musikerne deltar på scenen som en del av forestillingen, sangmessig imponerer ensemblet – som i tillegg til de fire nevnte herrer, består av Marianne Holter, Mareike Wang og unge Madeleine Haaland, som er nydelig som Darwins vesle datter.

Den som overrasker mest, er kanskje Beethoven selv, og hva arrangørene Peter og Jens Hellemann har klart å gjøre med musikken hans. Sangene spenner over et vidt spekter og mange musikksjangre – de fleste langt unna det tradisjonelt klassiske.

En fryd for øyet

Teaterkonsert Beethoven er en fryd for øret, og også for øyet. Oppsetningen er stappfull av energi, og spektakulær med sine fantasifulle kostymer, effektfull bruk av lys og mørke, og akrobatiske elementer.

Regissør Nikolaj Cederholm har en forkjærlighet for svevende mennesker. Her sveves det både titt og ofte – noen ganger blir det som rene sirkusnumre til ren underholdning, men i blant også som en understreking av forestillingens tema.

Et høydepunkt er når Nelson Mandela må i fengsel, og Marianne Holter som hans kone Winnie slynges gjennom luften, og prøver å nå ham, uten å lykkes. Da river det i sjelen, i takt med at vi ser deres verden slites i filler.

Det er i slike øyeblikk – når det visuelle, det musikalske og det tematiske spiller sammen at Teaterkonsert Beethoven blir gripende teater i tillegg til spektakulær konsert.