Misjonærbarn etterlatt på barnehjem

Hopp til innhold

– Jeg har sittet med klump både i halsen og i magen noen ganger når jeg har lest de brevene. De er så nære og så såre mange ganger. Det er en hjerteskjærende historie.

Tegneserieskaper Lene Ask har vært i misjonsarkivet i Stavanger. Her fant hun unik dokumentasjon. Et barnehjemsbarns egne beskrivelser av kjærlighet og savn etter far på slutten av 1800-tallet.

177 misjonærbarn etterlatt på barnehjem

Boken er basert på en del av norsk misjonshistorie det har vært lite snakk om. Fram til femtitallet ble 177 barn forlatt på barnehjemmet Solbakken i Stavanger mens foreldrene dro ut for å misjonere i fjerne strøk.

Rikard Jakobsen ble født i 1885 på Madagaskar, der foreldrene var misjonærer. Da han var seks år gammel, flyttet familien hjem til Stavanger. Etter at moren døde, giftet faren seg på nytt og dro tilbake til Misjonsmarken med sin nye kone.

Rikard og de to eldre søsknene Elisabeth og Jakob, ble igjen i Stavanger, på Solbakken.

I boken «Kjære Rikard» gir Ask sin tolkning av brevene mellom Rikard Jacobsen og faren David.

– Det har ikke vært plass til savnet og sinnet

– Jeg tror kanskje at det som har vært vanskeligst, er at det ikke har vært plass til det savnet og det sinnet som han må ha følt. De fikk jo beskjed om at de skulle skrive, og de fikk og beskjed om at de skulle være positive, for at de ikke skulle uroe de der ute, forteller Ask.

– Kjære pappa og mamma. Jeg var svært bedrøvet da dere reiste Vi har det svært gildt her. Vi går i bad, eller i bakeriet. Nå har jeg ikke mer at fortelle. En kjærlig hilsen fra eders lille gutt.

Misjonærene reiste fra barna sine av hensyn til kallet, og til barnas helse og skolegang. Det var særlig misjonærene til Madagskar som lot barna være hjemme.

En historie om kjærlighet og savn

Ask har selv vokst opp i misjonsbevegelsen, og hadde lyst til å skrive en bok om denne delen av norsk historie, men med et annet utgangspunkt enn det som har vært vanlig. Det er sjelden å finne historisk dokumentasjon på et barns følelser, slik vi gjør her.

– Dette er en personlig historie om kjærlighet og savn, sier Lene Ask, som denne gangen har tegnet i en mer fotografisk og naturalistisk stil enn før. Det er for å skape nærhet til historien og det at det faktisk er noe som har skjedd, sier Ask.

Når far og sønn Jacobsens historie nå kommer i tegneserieformat over 100 år etter, er teksten i deres håndskrift.

– Normalt skulle det kanskje være litt vanskelig å lese det, men jeg tror at det er en fin ting at du ikke bare skal rushe gjennom det. Du skal på en måte få en følelse av at du titter litt i noen sine brev, sier Ask.

– Jeg kan aldri forstå det de gjorde

Misjonærene var hennes helter i barndommen. Etter hvert mistet hun sin kristne tro, men hun har alltid vært fascinert av misjonærene.

I arbeidet med denne boka har hun funnet ut at misjonærene var eventyrere, og at de ikke bare var styrt av kallet, men også av eventyrlyst.

– Dette er fascinerende historie, men den er også opprørende. Jeg kan aldri forstå det de gjorde, at de forlot barna på denne måten, og det bør vi kanskje heller ikke. Men så lever vi også i en del av verden hvor vi kan velge bort en slik handling. Det finnes fortsatt mennesker i verden som er tvunget til å forlate sin barn, eller sender dem bort av hensyn til barnas helse og skolegang, sier Lene Ask.