Hvorfor blir det ikke fred i Syria?

USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger uttalte i sin tid at «araberne ikke kan gå til krig uten Egypt, og ikke lage fred uten Syria».

Men med ett år med opprør, virker håpet om fred i Syria som en fjern drøm.

• Les: Annan stoler fortsatt på Syria

Strategisk viktig

– Den enkle forklaringen på hvorfor Syria er så viktig strategisk er at landet ligger mellom Iran og Israel. Slik at den sterke spenningen mellom de to landene påvirker Syria, som er en alliert av Iran. Syria blir også sett på som et brohode inn til Hizbollah, og som Russlands inngangsport til Midtøsten, forteller Midtøsten-kjenner og Fafo-forsker Kjetil Selvik til NRK.no.

• Bakgrunn: Syrias forhold til nabolandene

Syria har tilhørt det som ofte blir omtalt som en motstandsakse, og sammen med Iran og Hizbollah har de motsatt seg vestlig imperialisme og okkupasjon i Midtøsten.

Landet var under den kalde krigen alliert med Sovjetunionen og Øst-Europa, og de hadde et nært militært samarbeid. Russland har fortsatt sin eneste marinebase i Middelhavet i Syria.

Forholdet til Sovjet gjorde at forholdet til Vesten var svært kjølig, og man strever fortsatt med relasjonene, selv om EU har blitt landets viktigste handelspartner.
Selv om Syria fortsatt står på USAs liste over land som støtter terrorisme, er landet viktig for amerikanerne, både for å få løst konflikten mellom Israel og palestinerne, og som en påvirkningsagent i forhold til Iran.

Forholdet til Russland

Russland er kanskje det landet i verden som har størst påvirkningskraft overfor regimet i Damaskus, men foreløpig har viljen til en løsning vært lunken hos lederne i Kreml.

– Å se på Russland som nøkkelen til løsning er nok litt vel optimistisk, men Russland har en større mulighet enn mange andre land til å påvirke Assad og hans regime. De har lenge vært Syrias internasjonale beskytter og dermed er

Syria litt mer lydhøre for press fra russerne. Men det store spørsmålet er hvor langt har russerne tenkt å presse syrerne i forhold til blant annet planen til Annan, sier Selvik.

Foreløpig har den russiske kritikken vært dempet. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov gjorde det tirsdag klart overfor sin syriske kollega, Walid Muallem, at de ikke var fornøyde med utviklingen i Syria. Men det er dermed ikke sagt at de støtter opprørene, understreker Selvik.

• Les: Lover å følge fredsplanen samtidig som det skytes mot demonstranter

Etnisitet og religion

Ett av de største problemene i det lukkede landet er de mange etniske og religiøse skillelinjene, og de store politiske og religiøse forskjellene. For det er et stort gap mellom det tette sammensveisete regimet og det splittede sivile samfunnet.

– Vi må skille mellom opprørene og opposisjonen. Opprøret har blitt drevet nedenfra, har skjedd spontant, og er ikke forankret i en formell opposisjon, forklarer Selvik.

– Det hele ble organisert av lokale koordinasjonskomiteer som har tatt på seg ansvaret for å organisere de forskjellige demonstrasjonene i byer og bydeler. De sprer filmer, og det er disse som driver opprøret. Men dette er noe annet enn det vi kaller opposisjonen.

– For opposisjonen er politisk grupper, og det finnes to hovedgrupper i Syria. Det syriske nasjonalrådet som ble opprettet i Tyrkia, og som har fått støtte fra Tyrkia og Qatar, og der muslimbrødrene er en ledene aktør, er den ene gruppen. Den andre kaller seg Det nasjonale koordineringsrådet for demokratisk endringer i Syria. De består av andre opposisjonsgrupper, særlige venstreorienterte-grupper, og de viktigste kurdiske-gruppene i Syria, forteller Selvik.

Disse to politiske gruppene er uenige i en del saker, som blant annet synet på militærstøtte.

Nasjonalrådet er tilhengere av en militærintervensjon, og støtter Den frie syriske hæren som holder til i Tyrkia. Koordineringsrådet på sin side er skeptiske til muslimbrødrenes innflytelse på nasjonalrådet.

Al-Assads-regime

I Syria har al-Assad-familien styrt siden 1970, da sittende president Bashar al-Assads far, Hafez, grep makten i et militærkupp.

Al-Assad, som tilhørte den islamske minoriteten alawitter som utgjør kun ca. 11 prosent av befolkningen, brukte minoritetstilhørigheten som grunnlag for å bygge opp regimets makt. Det gjorde han ved å være et kompromiss for flere av de langt sterkere gruppene som knivet om makten, og førte til et svært ustabilt Syria med kupp og motkupp.

Arabiske sunnimuslimer er den største befolkningsgruppen, deretter kommer syriske kurdere. I tillegg finnes det mindre grupper av armenere, tsjerkessere, assyrere og turkmenere. Det finnes også vel en halv million palestinske flyktninger og rundt 750.000 irakere.

– Mange av alawittene føler seg nå som gisler i eget land. Siden regimet blir sett på som et alawitt-regime. Det finnes mange alawitter som har vært sterkt kritiske til regimet, men som nå føler seg bundet til masten, og som frykter kollektive avstraffelser, sier Selvik.

Ifølge FN har flere enn 9000 mennesker blitt drept i konflikten siden mars i fjor, og syrere strømmer over grensen til nabolandet i nord, Tyrkia. I alt befinner det seg nå over 24.000 mennesker i de midlertidige flyktningleirene ved den tyrkisk-syriske grensen.

• Les: Al-Assad setter fredsplan i fare

– Alt peker i retning av fortsatt konflikt, og oddsen er lavest for pessimisme. Det har vært en tendens til at jo lenger dette trekker ut, jo flere blir drept, og jo mer ondt blod renner. Det en farlig spiral. Man får flere meldinger om massedrap ,og det er vanskelig å være optimistisk. Men Russland har en betydelig mulighet til å presse regimet, hvis russerne blir overbevist om at det er i deres interesse, sier Selvik.