USA forlater et Irak på vippepunktet

En knallrød sol på vei opp. Kjølig morgenørken. Et Black Hawk-helikopter som letter og forsvinner inn i solskiven.

Slik så jeg Irak for første gang, på grensen mellom Jordan og Irak i mai 2003.

Jeg stod ikke alene. Rundt meg var det bilkø så lang øyet kunne se. Det var irakere på vei hjem. Bilene var fullastet med varer. De skulle hjem å bygge landet.

Lite visste de hva som ventet. Et frampeik fikk de kanskje da de kom til grensen og ble møtt av en enslig amerikansk soldat, uten tolk.

Da han kom til oss var han tydelig lettet over å finne engelsktalende og landsmenn, jeg reiste sammen med en amerikansk journalist og en tegneseriekunstner.

Høy pris for mange

Siden har jeg nesten blitt drept av amerikanerne, de begynte plutselig å skyte midt i Bagdad og traff et teater jeg besøkte, og nesten blitt drept sammen med amerikanere, en veibombe som smalt noen sekunder etter bilen jeg satt i kjørte forbi - en rakettdrevet granat som bommet med noen meter.

Soldaten som satt i skyttertårnet ble drept av noen uker senere, en av over 4000 amerikaner som ble drept i en krig som ble en av de lengste og mest kostbare USA noensinne har utkjempet.

Den høyeste prisen betalte irakerne. Ingen vet hvor mange som er drept og såret i volden som fulgte invasjonen, over 100.000 er et forsiktig anslag.

De fikk en slags frihet, men uten trygghet. De fikk et land som ble splittet opp langs etniske og religiøse linjer.

Manglende tillit

Den sekteriske giften fantes før amerikanerne kom, men den fikk flyte fritt og selv om Irak gjennomførte et parlamentsvalg for fem måneder siden har de ennå ingen regjering.

Ingen av partilederne stoler på hverandre.

Listen til Iyad Allawi, en sekulær sjiamuslim vant valget med 91 representanter takket være stemmene til de sunnimuslimske araberne, men ikke nok til å danne flertall.

Hans hovedrival, sjiamuslimen Nouri al-Maliki fikk 89 representanter. Al-Maliki klarer heller ikke å samle de andre sjiamuslimene under sin ledelse og kurderne er ikke mange nok til å forandre balansen.

• Les: Disse kjemper om makten i Irak

Og der står situasjonen. Ingen konflikter er løst.

Alt er frosset fast samtidig som opprørerne i Al Qaida igjen har begynt å røre på seg. Iraks naboland har siden begynnelsen hatt lange fingre inn i Irak, først og fremst Iran.

Dette er en farlig blanding.

Ber «fienden» bli

Det er derfor mange irakere som før ønsket de upopulære okkupasjonssoldatene så langt unna Irak som mulig, nå begynner å tvile.

• Les: USAs kampstyrker ute av Irak

Kan krigen blusse opp igjen? Kan det bli et nytt blodbad?

USA etterlater 50.000 soldater, det kan være mange nok til å skape problemer, for få til å løse dem.

Situasjonen er så usikker at Iraks hærsjef Babakir Zebari mente at amerikanerne burde bli til 2020. Det er en uttalelse som muligens ikke var helt overveid, men den sier noe om utryggheten i selv den mektigste av de irakiske institusjonene.

• Les: – USA-styrker i Irak kan settes inn i kamp igjen

Idiotisk tragedie

Den ene amerikanske soldaten på grensen mellom Irak og Jordan den vårmorgenen i 2003 kontrollerte selvfølgelig ingenting, ikke oss, ikke de andre.

Irak-krigen var en tragedie, en idiotisk tragedie som kunne vært unngått.

USA bruker nesten mer penger på militæret enn hele verden til sammen, og stod på høyden av sin makt den våren.

Irak-krigen viste militærmaktens begrensinger. Det amerikanske militæret kan drive erobringskriger med drepende effektivitet, men ikke løse situasjonen som oppstår etterpå.

• Kommentar: Hva er egentlig oppnådd i Irak?

De vant de fleste slagene og tapte krigen.