Fra suksess til katastraofe

Nedturen har vart lenge. Minst 4 millioner innbyggere, over én firedel av befolkningen, har gitt opp å vente på demokratiet og forlatt landet.

Nå venter Den afrikanske unionen, Verdensbanken og vestlige land for å se om president Mugabe har gitt statsminister Tsvangirai reell makt, eller om det bare er et nytt forsøk på å trekke ut tiden for å beholde makten lengst mulig.

På 15 år har Afrikas mest suksessrike nasjon blitt ett av verdens fattigste. Grunnen til vekst og fall heter Robert Mugabe.

For tjue år siden, på slutten av 80-tallet, var Zimbabwe det eksemplet på hvor vellykket et afrikansk land kan bli. I 1980, da frigjøringskrigen mot Ian Smith og hans rasister, ble Mugabe statsminister for en helt ny nasjon. 10 millioner innbyggere med sterk eierfølelse deltok i en imponerende dugnad for å bygge landet.

En afrikansk suksess

Etter Mugabes 10 første år ved makten raget lagrene med mais – sørlige Afrikas viktigste matvare - i landskapet. Helsestasjoner ga barna livsviktige vaksiner over hele landet, og reddet liv når folk ble syke. Tobakksprodusentene skaffet rikelig med utenlandsk valuta.

På slutten av 90-tallet kom den uavhengige avisen Daily News ut i 150.000 eksemplarer. En jevn strøm av turister og investorer ga inntekter til et bredt lag av befolkningen.

Og så snudde det. Nå er alt borte – maislagre, helsestasjoner, utenlandsk valuta, pressefrihet.

Kanskje var det på grunn av tørkesomrene på begynnelsen av 90-tallet. Eller fordi aids og HIV spredte seg med skremmende fart i befolkningen og spiste opp helsebudsjettene. Den gamle frihetskjempen Mugabe taklet kanskje ikke fredstid og medgang. Makt korrumperer: Den kan rett og slett ha gått ham til hodet. Muligens ble han syk - utseendet og ansiktstrekkene forandret seg. Teoriene florerer.

Mange zimbabwiske kvinner jeg har snakket med, har denne interessante teorien: Det var Mugabes kone Sally som i virkeligheten styrte landet i disse første, vellykkede årene. Da hun døde, gikk det raskt nedover, både med Robert og med landet.

Zimbabwes mor

Sally Mugabe, opprinnelig fra Ghana, av zimbabwere populært kalt Amai - mor. Hun styrte sin mann, partikontoret, kvinnebevegelsen og mye annet. Hun var utdannet lærer, og kjempet for skolegang og helsetilbud.

I 1990 gikk så godt som alle unger på gratis grunnskole. Før Sally døde, skal hun ha blitt tilbudt en livreddende nyretransplantasjon i Sverige, men sa nei, fordi zimbabwisk lov ikke tillater organtransplantasjoner. I motsetning til sin mann, har hun fortsatt en høy stjerne i Zimbabwe, der hun ses som ”nasjonens mor”.

Et enkelt svar på årsaken til katastrofen får vi trolig aldri. Det samme gjelder årets valg: Kanskje får Zimbabwes hardt prøvede innbyggere aldri vite det egentlige resultatet av presidentvalget 29. mars. Mye kan ha skjedd i valgkommisjonens lokaler i de mange ukene de nektet å utrope en vinner.

Frykter hæren

Mange har underveis fryktet at president Mugabe vil mobilisere hæren. I oppkjøringen til valgrunden 27. juni gikk presidentens tilhengere fra hus til hus og banket opp folk som ikke støttet partiet, Zanu-PF.

De verste pøblene tilhørte de såkalte krigsveteranene. Alle kan se at de fleste ikke engang var påtenkt under frigjøringskrigen på 70-tallet. Mugabe har gitt dem frie hender i alle år – de juler opp journalister, kjeppjager hvite farmere fra gårdene, slår seg ned der det passer dem og terroriserer omgivelsene.

Både ved presidentvalget i 2002, og i enda sikrere grad i valget på nasjonalforsamling i 2000, ble etter alle solemerker seieren stjålet fra opposisjonspartiet MDC. ”Veteranene” hjalp til med å få folk til å stemme ”riktig”, og å holde protestene nede.

Nå håper zimbabwerne at bunnen må være nådd: Nå kan det vel snart bare gå oppover? Butikkene, som en gang tiltrakk seg folk fra hele det sørlige Afrika fordi man kunne få kjøpt alt her, har tomme hyller og stengte dører.

Skolesystemet, vanntilførselen i byene, importen av drivstoff og elektrisitetsforsyningen har brutt sammen og fungerer bare nå og da. Korrupsjonen er gjennomgående.

Byttehandel

Det fruktbare afrikanske landet er tilbake på bytte-stadiet: Hjemmedyrket mat byttes mot andre husholdningsvarer eller tjenester, man pusser tennene med kvister og må klare seg uten såpe og tannpasta. Elefantene i nasjonalparkene tjuvslaktes ikke lenger for elfenben, men for kjøtt til landsbyboere.

Bensinkuponger brukes som penger. Zimbabwe-dollaren har mistet all verdi og er utkonkurrert av US dollar og sørafrikanske rand, som bare de rike har tilgang på.

Det finnes ingen utenlandsk valuta å importere varer for, landet har ingen kredittverdighet. Produksjonen inne i Zimbabwe er på et lavmål. På landsbygda ligger jordene, som har vist at de kan fø både innbyggerne og nabolandene, brakk.

Store deler av de 13 millioner innbyggerne er på randen av sultkatastrofe, sårbare for små variasjoner i et stadig mer ustabilt klima: Litt for tidlig, for mye eller for seint regn, og det lille såkornet de måtte ha, er ødelagt. Færre jobber, hele 80 prosent arbeidsledighet, sparepengene uten verdi.

Fordi helsesektoren er utarmet og helsearbeiderne ikke har fått lønn, fikk koleraepidemien som har herjet landet i flere måneder, ganske fritt spillerom. Det er fullt mulig å stanse en kolera-epidemi og kurere kolera hvis forholdene legges til rette.

Minst 4 millioner zimbabwer har gjort som Terje Vigen da ”den fattige sultet, den rike led savn” – de drar utenlands for å finne levebrød. Mange har reist til den gamle kolonimakten Storbritannia. Her kommer i dag den zimbabwiske avisen som har flest abonnenter ut – flere enn noen av de statsstyrte mediene inne i Zimbabwe.

Men de fleste må dra med buss eller til fots, og havner i nabolandene. Mange har reist, lovlig eller ulovlig, til Sør-Afrika. Her fortrenger de arbeidssøkende sørafrikanere og blir lite populære. Årsaken til at den lenge planlagte samarbeidsregjeringen endelig så dagens lys, var trolig at selv Mugabes gamle venner i Sør-Afrika og ANC begynte å bli lei av ham.

Ser slutten

Maktmennene rundt Mugabe er ganske desperate. De vil miste privilegiene sine når Mugabe faller – og kanskje måtte forsvare seg i retten for overgrepene mot et helt folk.

De mektige offiserene i landets forsvar, som har holdt Mugabe oppe mens Zimbabwe har sunket stadig dypere, regnes som verdens best betalte militære. De risikerer å bli med helt til bunns hvis de lar Mugabe fortsette. Det de ikke har oppdaget, er at de alt er farlig nær bunnen.

Og partiet MDCs mange tilhengere er i ferd med å få nok. Mange av dem har fått betale for at de nektet å sitte rolig og se på at de ble frarøvet nok en valgseier. Mugabe og hans menn har slått hardt ned på alle høylytte protester.

Frykten til Zimbabwes opposisjon om at valget ville ende i blodbad og tragedie, var ikke ubegrunnet. Før, under og etter den siste valgomgangen i presidentvalget i juni 2008 var det mer vold i gatene i hovedstaden Harare enn noen gang før.

Mer enn 100 MDC-tilhengere ble drept, og mange flere er i tillegg savnet. Vold og trusler om mer vold var da også hovedgrunnen til at Morgan Tsvangirai trakk seg fra den siste valgrunden.

Partiets tilhengere, ikke minst de mange valgfunksjonærene og observatørene som var lært opp av MDC, ville risikert livet hvis de deltok aktivt på valgdagen nok en gang.