Av
På tynn is? Svaret er ja. Det er ingen tvil. I år har forskerne bare registrert ettårsis i Framstredet. Det er is som bare har vart én sesong.
Flerårsisen – den gamle, er ikke her lenger. Den er smelta oppe i Polhavet, eller den er i ferd med å bli borte. Den flyter i hvert fall ikke gjennom Framstredet dette året. Vi er en klode på tynn is.
Det er alvorlig. Klimaskeptikerne som ikke vil innse at vi er ei jord i endring og at menneskeheten må ta et ansvar, kan pakke i hop for min del. Forskerne er forsiktige med å trekke slike konklusjoner, de vil snakke i vitenskapelige termer og registrere langtidsresultater. De vil ikke trekke forhastede slutninger, og jeg respekterer dem for det.
Overforbruk og sløsing
Men jeg tenker mitt og har lov til å gi utrykk for det. Vårt overforbruk, vår sløsing med avfall, med miljøgifter og utslipp til atmosfæren – ikke bare av klimagasser, men av skadelige stoffer som brommerte flammehemmere, bly og kvikksølv - alt dette er ei belastning på miljøet i Arktis.
Kullkraftverkene uten renseanlegg som gror fram som paddehatter i øst. Søppelbergene som vokser mot himmelen i den rike verden.
Vi som lever i vår ufattelige velstand, samtidig som vi ikke gidder å ta vare på avfallet vårt. Det henger sammen. Og det er også ditt og mitt ansvar, ikke bare noe politikerne må ivareta.
Jeg sitter på tokt i Framstredet og stiller de ubehagelige spørsmålene: Må vi ha nye sofaer? Nye SUV’er for å imponere naboen? Konfirmasjoner som koster en norsk enkeltfamilie mellom 50 og 100 000 kroner og julefeiringer hvor vi bruker 40 milliarder kroner på å feire hverandre i det lille, rike nisselandet i nord?
Hvorfor er det nesten ingen som innrømmer at den rike verden må ta ansvaret for det som skjer? Som sier det til ungene sine, og til velgerne sine: At vi må redusere forbruket, søppelet og utslippene, nå – for å sikre våre barn og barnebarn ei framtid?
For det er det det dypest sett handler om, når forskerne snakker om feedback effekten: Når oppvarminga på kloden øker, så stopper den ikke.
Når det beskyttende speilet av is og snø på jorda smelter, vil vi fortsette å absorbere varmen fra sola. Med det resultat at kloden fortsetter å oppvarmes.
Vår trygge rikdom
Ja, vi har hørt det: Øybefolkning må evakuere når havet stiger. Tjue millioner i Bangladeshdeltaet blir hjemløse og må ut på vandring.
Menneskeheten står kanskje overfor noen de største folkevandringer noensinne. Fordi isen på kloden smelter. Jeg vet at dette ikke gjelder sjøis som smelter, for isen i havet fortrenger vann, så den smeltinga fører ikke til havstigning. Men det er mye mer som smelter: Isen i Østens vanntårn, fjellene i Himalaya. Det samme gjør breene på Svalbard og Grønland. Mens vi sitter trygt i vår rikdom og overflod og tenker at det ikke rammer oss.
Men hva skjer når fryseboksen på jorda tiner? Tør vi egentlig å tenke tanken? Det er kanskje derfor mange fortsetter å late som ingen ting, og hevder at nedsmelting av Arktis bare er en naturlig variasjon?
Jeg tenker disse tankene mens jeg står på dekket av KV Svalbard som bryter gjennom isen i et landskap av tåke. Jeg tenker det når sola bryter gjennom skydekket og glitrer i et hav av isflak i oppløsning.
Jeg tenker det når isbjørnen gjør oss en visitt. Hvis sommerisen i Arktis er smelta ned - hvor går du da, bamsen? Hva skal du fore ungene dine med? Skal dere langsomt sulte i hjel, ettersom isen trekker seg tilbake? Hvor blir det av selen som er avhengig av isen for å parre seg, føde og oppdra neste generasjon? Og hva skjer med isalgene som lever i den nederste delen av isflakene og viser seg som ei gulbrun flate når isen skrus opp?
Det er en mager trøst at marinbiolog Marit Reigstad forteller meg om sine små organismer som synker ned til tusen meters dyp for å gå in i dvale til neste vår.
Hun smiler litt ettertenksomt og sier:
- Jorda kan gjennomgå store forandringer. Og disse klarer seg nok. De har en langt bedre strategi enn oss.