Til Kristiania med "homo" i sekken

Hopp til innhold

Selv om homofili var forbudt i Norge fram til 1972 var det ikke mangel på uoffisielle møteplasser i hovedstaden.

Hør intervjuet med Svein Skeid her:

Hør reportasjen om de homofiles oaser:

Det fantes både parker, folkebad og offentlige pissoarer der menn møtte menn.

Møtesteder på hvert gatehjørne

Svein Skeid har gått grundig inn i historien, og under Skeive Dager holdt han også en historisk homo-byvandring i hovedstaden.

- Det var en mengde møtesteder, det var nesten sånn at det fantes et møtested på hvert gatehjørne. Det fantes mange flere toaletter i Oslo tidligere enn det er i dag, og de ble flittig brukt. Vi snakker nå om over 100 års homohistorie, og forløperen til homobevegelsen i Norge.

Skeid forteller at dette var erotiske møteplasser, men også utgangspunkt for sosiale nettverk. Det var da homofile menn som var kriminalisert fram til 1972, lesbisk seksualitet eksisterte enda ikke i folks hoder.

- Det var ikke noe man snakket om, eller tenkte på i det hele tatt?

- Nei, det var nærmest en umulighet.

- Hvor lang tid tilbake snakker vi om her? Du har jo skrevet en artikkel som heter "Kåte Kristiania-homser på tause treffsteder". Snakker vi helt tilbake til den tiden Oslo het Kristiania?

- Ja absolutt. Min eldste informant kom til Kristiania som 20-åring i 1914, og det var en veldig spesiell følelse og intervjue han i 1990. Hans opplysninger til meg som kilde er senere bekreftet av blant annet Runar Jordåen i 2003- da han gikk inn i politiarkivene og fant opplysninger som kunne bekrefte det jeg hadde funnet tidligere.

Dette var blant annet opplysninger om treffsteder i Slottsparken, Tostrupkjelleren og Østbanestasjonen.

Gikk "Lysløypa" fra sted til sted

- Slottsparken var en del av et stort område- Kristian Augusts gate, Tullinløkka og det underjordiske toalettet der. De gikk i det de kalte "Lysløypa". Det var jo viktig det å ikke bli sett for lenge på hvert sted, det skulle jo ikke se ut som om man bodde der. Så man gikk gjerne fra sted til sted, og underveis traff man gjerne folk man pratet med.

- Det var jo noen få avisoppslag om dette, og det fungerte jo selvfølgelig som skrekk og advarsel for allmenheten, men en skal ikke se bort ifra at det fungerte som opplysning for menn som ønsket å ha sex med menn.

- Slapp de homofile foran i køen

- Egne steder for bare homofile, det fantes ikke?

- Nei, forbundet kom først med Venstres Hus, det var også der jeg debuterte i 1973. Og det var jo en rar følelse, å komme inn der og se to menn danse med hverandre. Så kom Metropol i 1974, da begynte de også å arrangere kvinnekvelder.

Men før denne tiden igjen var det blant annet hyggelige dørvakter som sikret de homofiles møterett.

- Fru Larsen, på 1.60, hun slapp de homofile foran de andre i køen, men plutselig så ble det slutt. Eierne ønsket ikke å ha homofile gjester, og opplysningene fra min kilde kan bekreftes av en dom fra 1928. Da var det en 41 år gammel mann som oppsøkte en kokk som arbeidet der, hvorpå de gikk hjem til kokken og hadde seksuell omgang.

Kunne møtes i mørke

Skeid forteller at det forekom sladring og utpressing.

- Det var et tøft liv. Man ble jo trakassert på toalettene blant annet.

Da de underjordiske toalettene kom fungerte det som et enda mer spennende møtested enn tidligere. Da ble lyspærene skrudd ut og mennene kunne møtes i mørke.

Krav om stenging

Arbeiderbladet skrev allerede i 1937 om homotrafikken på Tullinløkka og det kom krav om stengning av de homoseksuelle urinalene.

Det kom et vedtak i Oslo bystyre i 1974 om å legge ned tre av de mest kjente underjordiske toalettene ved Thomas Heftyes Plass, Birkelunden og Akersbakken. Det var på grunn av de homofiles aktiviteter og fyll.

Et eget språk og egne regler

- Hva var grunnen til at toalettene ble møteplasser?

- Det var egentlig ganske naturlig, man kunne stille seg opp og skape kontakt, det var egne regler og et eget språk. To heterofile menn skal jo helst ikke holde øyenkontakten for lenge, så der hadde man et verktøy for å komme i kontakt med hverandre.

Et antitegn var at man ikke pratet inne på et toalett. Hvis noen snakket, da forsvant alle fra stedet.

- I Teatercaféen kunne tegnet være lillefingeren på kaffekoppen, at man ønsket kontakt.

Det med vindustitting i stripen på Karl Johan var et fenomen. Man kunne stå og se på bøker i et vindu, og da kunne andre stille seg opp ved siden av, hvorpå de to fanget hverandres blikk i vindusruten.

"Kjærlighetskarusellen"

- Var det tilfeldige, eller avtalte møter på disse toalettene?

- Det var tilfeldige møter. Men at det kunne bli et utgangspunkt for et kjærlighetsforhold, det minner navnene om. Det var mye humor involvert.

I Stensparken kunne man blant annet finne "kjærlighetskarusellen", på Sagene fantes "Belle Ami", et underjordisk toalett, og "kjærlighetsstien" bak Vestre Aker kirke- der kunne man gå og være romantisk.

Hugget trærne i Frognerparker

- Det at disse møtene foregikk i så stor offentlighet, det stod jo i sterk kontrast til at det var så strengt forbudt?

- Dette var en kostant kamp mellom minoriteten og resten av samfunnet. De hugget jo blant annet trærne i Frognerparken for å bli kvitt aktivitetene.

- Hvorfor foregikk det ikke hjemme hos folk og mer i smug?

- Folk bodde veldig trangt, og man hadde rett og slett ikke muligheter for å ta med folk hjem.

- En skulle være tøff

- Vet man noe om hvor stort dette miljøet var, på 20-tallet for eksempel?

- Vi kan vel egentlig bare tenke oss til det, jeg vil tro at antallet var betydelig mindre enn i dag. Det var ikke nok med at det var kriminalisert, men det var også en sykdom helt fram til 1977. Og man levde med trusselen om at man kunne bli skandalisert.

Skeid tror ikke hemmelighetskremmeriet var for pyser.

- Man skulle være tøff for å stå og fryse i trekkfulle hus på Stortorget, avslutter han.