Sukkersøt Nora på Trøndelag Teater

Jeg takker ja til medlemskap i norske grinebiteres landsforening om noen skulle mene at mine synspunkt hører hjemme der, men en gang i blant blir jeg sittende igjen etter et teaterstykke og lure på hva dette var. Og hva så da? spør jeg etter denne forestillinga. Nora må ut av de trange rammene for å finne seg selv. Ja, utvilsomt.

Rå undertrykking

En god del kvinner har gjort det siden stykket ble framført med sjokkerende effekt for første gang i København i desember 1879. Den gang var kvinners dristige innsats for å berge sine menns ære, eller i dette tilfellet, liv og helse i det bemidlede borgerskap, noe som måtte skjules. Kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge i 1913, Sveits i 1971, Liechtenstein i 1984. Ting tar tid.

Framover går det også i dukkehjemmet i 2011. Kanskje alt for fort?

Sukkersøtt kammerspill

Opptakta er fin, vi får presentert et dukkehjem med falske festligheter på rekke og rad i sukkersøte omgivelser. Her er det humor og forsøkene på å gjøre manuset til en del av nyere tid fungerer finurlig innimellom. Julefernisset er et godt grep, familietid og lykke.

At barna er i et annet rom og ser tegnefilmer er en fin vri. Bruddene i den glatte glasur med moderne dansescener er tøffe, innpå vårt årtusen, men vi er fort tilbake i sukkerskåla og ut av virkeligheten utenfor sceneteppet.

Holder det med sex?

Mange av regigrepene er modige og fungerer, men de blir hengende for seg selv. Jeg tror det går litt fort i svingene. Karakterene i stykket er ikke tydelige nok for meg. De pusler rundt.

Riktignok har Nora et par nestensammenbrudd på riktig sted, men det virker ikke helt troverdig. Er hun nevrotisk uten å være det? Kan hun manipulere ved å være så enkel? Lar menn seg styre med ymting om sex alene?

Lettbeint

Kan en ekte venn proklamere sin død av syfilis til en sann venn omtrent som det var en hverdagslig sak og uten store reaksjoner?

Et dukkehjem tar opp flere tema temmelig tungt, men for meg blir denne versjonen for lettbeint. Eller skal den være det?

Kanskje forsøker de å vise vår tids hang til nettopp å være en tilskuer til vårt eget liv, hang til grådighet og sjøldyrking? I det perspektivet klarer de i og for seg jobben. Det er bare det at de ikke rører meg.

For tamt

Det er langt unna Trøndelag Teaters Nora og den andre fella når et teaterstykke skal være nært en gammel original, nemlig overspill. Her har de en god del å gå på. Det er potensielt mye giftighet, mange forsakelser, mye trangsynthet å pøse ut med.

I stedet opplever jeg doser med tam storhet, løsrevet genialitet, et stykke som virker litt fjernt, men med noen høydepunkt.

Nora bør gå

Egentlig er det klart at Nora burde gått for lenge siden, spør du meg. Hun har kraft til å gjøre dristige valg. Hun redder tross alt den trangsynte gubbens liv før stykket starte ved å ta opp lån, hemmelig. Eller er hun mer naiv enn dristig i sin tro på en rettferdighet overordnet lov og system eller er hun kynisk som skal ha dette som et sparess i ermet for ikke å bli kastet på dør når rynkene overdøver skjønnheten?

Hun er alt, men bare et snev av det. Og presset fra samfunnets riktighet er ikke der. Kanskje det er derfor jeg blir sittende tilbake med et, og så da? Lykke til Nora, ut i verden, men hva med barna?

Anmelder: Lars Erik Skjærseth