Ble ”The Dollar Man” på Grimsbu
Arrangørene ved sjekkpunktet Grimsbu i Folldal hadde satt opp en koffert med 1000 dollar som førstemannspremie i årets Femundløp. Reitan kunne cashe inn premien klokka 20.24 lørdag kveld.
- Denne kommer godt med når jeg skal til Alaska igjen til sommeren. Du visste kanskje at det var jeg som skulle komme først, du, spøkte han med ordfører Eva Tørhaug i Folldal da hun overrakte førstemannspremien.
- Jada, det var nesten så jeg var litt synsk her, svarte ordføreren.
Amerikansk ide
Aluminiumskofferten inneholdt ett tusen splitter nye og ubrukte dollarsedler, spesialbestilte og komplette med magebelte fra den amerikanske sentralbanken. Premien var gitt av sju bedrifter i Folldal, og ideen kommer fra sledehundsportens hjemland, USA. På enkelte sjekkpunkt i verdens lengste sledehundløp Iditarod i Alaska deles det ut dollarkofferter til kjøreren som leder løpet.
Reitan har for øvrig bodd i Alaska i sju år, og kona hans, Evelyn, kommer fra en inuittlandsby nordøst i den amerikanske delstaten.
Bedriftene som hadde spleiset på premien ga en norsk tusenlapp hver, til sammen 1230 dollar med dagens kurs. De resterende 230 dollarene ble trukket ut til kjører nummer åtte som ankom sjekkpunktet. Det viste seg å bli Lars Monsen, også han en villmann med en smule erfaring fra Alaska.
Stor fart gjennom natta
Ketil Reitan fortsatte hardkjøret gjennom Nord-Østerdalen etter avreise Grimsbu natt til søndag. Han forlot sjekkpunktet 25 minutter foran Kjetil Backen, og på neste sjekkpunkt på Tynset hadde han økt ledelsen til 48 minutter. Reitan kjørte hele etappen med bare ni hunder i spannet mot Backens 12.
Tet-spannene kjørte deretter rett igjennom sjekkpunkt Tynset for å komme fortest mulig frem til den obligatoriske seks-timers hvilen på Tolga. Da Reitan klokket inn på Sætershallen idrettsanlegg på Tolga 08.25 hadde forspranget til Backen økt ytterligere, til 51 minutter.
- Jeg skal prøve å få foret ferdig hundene og komme meg i seng før nestemann kommer, sa Reitan, vel vitende om det psykiske overtaket det ville skaffe ham. Det kan være tungt for neste kjører å komme inn til sjekkpunktet og møte et ferdig stelt hundespann og en sovende konkurrent.
Det holdt nesten. Reitan hadde bare finpussen igjen i det Backen svingte inn på oppstallingsplassen for hundespannene.
Tror på seier
- Det er utrolig artig å se at jeg har så stort forsprang. Hvis det ikke skjer et uhell nå tror jeg at jeg kommer til å vinne løpet. Dette har jeg ikke turt å drømme om på forhånd, sa Reitan på veg mot campingbilen og noen timers søvn.
- Det er riktignok et stykke igjen (ca 85 kilometer til mål på Røros), men forspranget er såpass stort at det skal alvorlige problemer til for at jeg ikke skal klare å dra det i land nå, sa Reitan.
-Hundene har gått jevnt og godt gjennom hele natta. Særlig fra Grimsbu til Tynset hadde vi over 20 minutter raskere etappetid enn Kjetil Backen. Det ser ikke ut til å bety så mye at jeg kjører med bare ni hunder mot hans fulle spann. Det er overskudd i massevis her. De spiser godt og det er sunne, friske hunder.
- Føler du deg rimelig trygg nå?
- En skal jo aldri være for trygg, men det er en ganske stor tidsdifferanse å hente inn. Jeg ser ingen svakhetstegn på hundene så det er ingenting som tyder på at det skulle bli noen problemer.
- Femundløpet er en samling av de beste hundekjørerne i Norge, kjørere som har hevdet seg høyt i verdens hardeste sledehundløp Iditarod i Alaksa. Det vil bli fantastisk å klare å hale i land en seier her, sa Reitan før han krøp til køys på Tolga.
Ikke over før det er over
Kjetil Backen hadde ikke helt gitt opp håpet om seier på tross av Reitans solide forsprang.
-Det går veldig bra, helt topp. Jeg kom inn hit med fullt spann og det er planen å ha med alle tolv ut igjen på siste etappe, sa Backen mens han pakket hundene inn i tørr halm for noen timers hvile.
- Differansen på 51 minutter opp til Ketil Reitan er helt grei. Dette er jo en gjennomkjøring for meg til Iditarod. Det har vært det viktigste. Det er veldig moro å ha med alle bikkjene hele vegen og se at jeg har et spann her som jeg kan reise til Alaska med. Defor cruiser jeg egentlig bare og tar det som en tur. Jeg er så klart med og konkurrerer, men roer det litegranne ned. Jeg har ikke kjørt bikkjene en millimeter og jeg har massse igjen, egentlig.
- Betyr det at du har gitt opp kampen om seieren?
- Nei, jeg har ikke slutta å sparke bak sleden, men jeg kommer ikke til å presse bikkjene for å ta ham igjen. Hvis bikkjene vil, så gjør de det selv. Hundekjøring er aldri ferdig før vi er i mål. Sånn er det bare, smiler Backen.
