Hopp til innhold

Måtte beskytte posten med batong, sabel og pistol

Før i tiden var det hardt å være postmann. For å beskytte posten mot tyver, var enkelte postmenn bevæpnet med kølle, sabel eller pistol.

Væpnede postførere

BEVÆPNET: Etter en serie ran ble det bestemt at væpnede postførere skulle følge postmennene på de viktigste rutene i Norge. Fra 1837 ble postførerne utstyrt med perkusjonspistol og sabel.

Foto: Postmuseet

– Postmennene gikk jo ikke bare med brev og pakker, men også med verdipost og penger. Det var derfor de fikk denne, forteller Svein Benjaminsen.

Svein Benjaminsen

Svein Benjaminsen med den lille batongen som bestefaren beskyttet posten med.

Foto: Jon Olav Larsen

Han viser fram batongen som bestefaren Edvard Benjaminsen fikk da han gikk med posten i Lofoten i første halvdel av 1900-tallet.

Den lille batongen skulle brukes til å forsvare posten mot kjeltringer.

– Dette er en av våpentypene som postmenn som fraktet verdier ble utstyrt med før i tiden, bekrefter Helge Sognli.

Han er seksjonsleder ved Stiftelsen Lillehammer museum som har ansvaret for Postmuseet. De har flere forskjellige typer batonger i samlingen sin.

Farlig etter 1814

Bakgrunnen for at Posten måtte bevæpne noen av sine ansatte, var en serie ran her til lands på 1800-tallet. Helt siden Postvesenet ble etablert i 1647 hadde posttransporten stort sett gått fredelig for seg. Grove overfall var et uvanlig fenomen, men det endret seg etter 1814.

– Begynnelsen på 1800-tallet var en urolig periode i Norge, preget av krig, nød og matmangel. Mange hadde derfor store forhåpninger til årene etter 1814, det selvstendige Norges fødsel. Men økonomisk lavkonjunktur kombinert med et høyt skattetrykk, samt flere uår bidro til forverrede levekår, forklarer Sognli.

I disse årene skjedde det en serie alvorlige postran i Norge, og det er tenkelig at dette hadde sammenheng med de dårlige tidene, mener han.

Tidligere postmann Asbjørn Benjaminsen

Asbjørn Benjaminsen gikk den fire mil lange postruta fra Valberg i Lofoten i all slags vær, her med kona Klara.

Foto: Privat

Brutalt ran

Helge Sognli, seksjonsleder ved Stiftelsen Lillehammer museum

Helge Sognli.

Foto: Camilla Damgård / Maihaugen

Ifølge Postmuseet skjedde et av de mest brutale ranene natten mellom 11. og 12. februar i 1830, i Fåberg nord for Lillehammer. Denne natten ble Jørgen Hammerseng, som skulle kjøre Trondheimsposten nordover, overfalt og ranet.

Hammerseng ble funnet blodig og forslått i snøen. Fra postvesken manglet det eneste pengebrevet. Dette var adressert til Gudbrandsdalske musketerkorps, og inneholdt 365 spesidaler og 60 skilling. Dagen etter døde postmannen av skadene.

– Serien av postran ble mye omtalt i avisene, og blant folk dannet det seg en oppfatning om at mangel på sikkerhet var Postvesenets største svakhet. Etter ranet ved Lillehammer bestemte Justisdepartementet seg for å gjøre noe med den svært uheldige utviklingen, sier Sognli.

Pistol og sabel

Myndighetenes løsning var å ansette væpnede postførere som skulle følge med postmennene og postsekken på de viktigste rutene i landet. Fra og med 1837 ble postførerne utstyrt med perkusjonspistol og sabel. Flere fikk utlevert et kombinert skyte- og stikkvåpen, produsert av Kongsberg våpenfabrikk.

Batonger av forskjellige typer ble også tatt i bruk, og tiltaket viste seg å være svært vellykket.

– I 1846 slo Indredepartementet fast at i løpet av de ni årene ordningen med postførere hadde fungert, hadde det ikke skjedd et eneste overfall. Fra da og til langt ut på 1900-tallet var enkelte postmenn, som hadde ansvar for transport eller som tok hånd om verdier, bevæpnet.

Et kombinert skyte- og stikkvåpen kalt postmannsdolk eller postførerverge

Et kombinert skyte- og stikkvåpen kalt postmannsdolk eller postførerverge er et av våpnene som man på 1800-tallet bestemte at skulle beskytte posten i Norge.

Foto: Postmuseet

Sterke karer

Batongen som Svein Benjaminsen viser fram, fant han nylig i en skuff i huset der bestefaren bodde, i bygda Valberg på Vestvågøy. Fra Valberg gikk bestefaren med posten tre ganger i uka.

Ruta var en rundtur på fire mil, i et relativt sparsommelig bebygd landskap ved fjell og hav.

Batong var et av våpnene som ble brukt til å beskytte posten

Batong var et av våpnene som ble brukt til å beskytte posten med i Norge på 1800-tallet og inn i 1900-tallet, denne tilhørte Edvard Benjaminsen.

Foto: Jon Olav Larsen

Da bestefaren ble eldre, begynte han å bytte på å gå med posten sammen med sine tre sønner, deriblant faren til Svein Benjaminsen. Sistnevnte har aldri hørt snakk om at det noen gang ble nødvendig å forsvare seg med batongen. Men så var de også store sterke karer. Om noen hadde tenkt å knabbe post, var kanskje størrelsen på disse postmennene avskrekkende nok.

– Jeg hørte aldri om noen dramatiske episoder. Men bestefar og sønnene var ganske røslige, det var de. Og de hadde hund med seg også, en schæfer, sier Benjaminsen.

Ingen spøk

Postveska kunne være ganske tung å bære på. Og vinterstid gikk man på tunge ski, med et tå-bånd som man satt luggene eller gummistøvlene inn i.

– En meter nysnø i fokk og rokk er ikke noe spøk. Men de folkene der var vant med slit, så det var ikke store greier for dem. Hadde det vært i dag, hadde jo folk daua før de kom opp på Helloshalsen, som ligger innerst i dalen her på Valberg. Kom man opp på den, hadde man knapt gjennomført en tidel av postruta, sier Benjaminsen.

– Men jeg husker at pappa fortalte at han og brødrene klaga over at det var tungt noen ganger da det var dårlig føre. Når det klabba og var dyp snø. De sleit og sleit. Men bestefar mente at dette ikke var noe å snakke om, sammenlignet med å ro fiske med fembøring. Det var slit det!

Senere ble det bestefarens tur på et like elendig føre. Han kom seg ikke hjem før i femtiden om morgenen. Da innrømte han at det var vel så mye slit å gå postruta som det var å ro fiske på fembøring.

Fikk julemat

Det var imidlertid ikke bare når det var dårlig føre at det tok lang tid å gå med posten. På den tiden Edvard Benjaminsen og sønnene gikk med forsendelser, hadde ikke folk postkasser. Posten måtte derfor leveres inne på de forskjellige gårdene, og der ble man ofte tilbudt mat. Særlig før jul.

– Pappa fortalte at de ikke fikk lov til å gå ut av husene før de hadde smakt på julemat og spist middag. Så da ble det sent før de kom hjem, sier Svein Benjaminsen med et smil.