Hun har jobbet på en søppelplass, studert litteraturvitenskap, skrevet i avis og sunget «Mitt lille land» på Rådhusplassen etter terroren 22. juli. Men aller mest kjent er Maria Solheim fra Vesterålen som artist, og i dag er hun plateklar med albumet «In the deep».
Hun har skrevet all tekst og musikk selv, spiller gitar – og synger fortsatt på engelsk.
– Jeg begynte å synge på engelsk fordi jeg ville lure foreldrene mine. Jeg var bare 15 år da jeg startet å skrive tekster, og det er ikke alt jeg ville at foreldrene mine skulle forstå.
Etter hvert ble det naturlig å skrive og synge på engelsk. Trygt ble det også.
– Jeg oppdaget fort at jeg kunne være utrolig ærlig uten at det ble oppdaget. Engelsk ble et verktøy for å kunne skrive rett ut fra hjertet.
Går i dybden på urørt hav
Det er gått seks år siden sist gang, og Solheim sier hun er veldig spent:
– Det var på tide å gå dybden. Jeg stammer fra fiskere både mors- og farssiden og musikken er mitt hav. Det er kjent farvann, men jeg føler med litt på dypt vann. Det er fint å være her, men litt høye bølger – litt skummelt, smiler Maria Solheim.
Og hvorfor det har tatt så lang tid som seks år før den nye plata var klar har sin naturlige forklaring.
EKSTREM OPPLEVELSE: – Å synge under minnekonserten etter 22. juli er en av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt i hele mitt liv. Jeg var selv preget av sjokk og sorg, og det ble egentlig ingen opptreden. Jeg var der sammen med andre og søkte felles trøst i sanger som ga håp, sier hun.
Foto: NRK– Det var rett og slett nødvendig å bruke så lang tid. Jeg startet tidlig med musikk. Fra jeg var 15 til jeg var 24 var hodet mitt fylt med bare musikk, og jeg utsatte alt annet. Tislutt begynte jeg å lure på hvem jeg var på privaten.
Maria kuttet musikken, og begynte å jobbe på søppelplass samtidig som hun studerte.
– Og så gjorde jeg sånne småting som å gifte meg å få barn, smiler hun.
Gikk gjennom en forråtnelsesprosess
Maria Solheim lærte mye av å jobbe med søppel. For hun gikk ikke bare rundt i kjeledress og kjørte hjullaster.
– Å jobbe der var en form for terapi. Jeg lærte mye av å sortere andres søppel. Det var en utrolig god arbeidsplass med masse fine folk. Blant annet holdt jeg mye på med kompost. Det var veldig fascinerende å se hvordan visne ting fikk lov å råtne og bli til jord hvor de kunne vokse opp nye, friske planter. Det kunne jeg relatere til min egen livssituasjon. Jeg har vel gått gjennom en forråtnelsesprosess. Men forhåpentligvis har jeg kommet ut litt friskere, sier hun til NRK.
- Les også:
- Les også:
- Les også:
Enten eller med musikken
Nå er hun tilbake som artist for fullt.
– Ja det er enten eller med meg. Enten må jeg være fullstendig i musikken eller så må jeg være fullstendig uten.
Musikalsk er plata veldig variert, den inneholder både rolige gitarlåter og punkaktige ting.
– Det har vært utfordrende og fint for meg. Jeg har jobbet med både nye og kjente mennesker. Jeg har funnet fram til nye sider av meg selv. Det har vært veldig nyttig for meg.
Mindre lavmælt
Blant annet tør Maria å synge høyere enn hun gjorde før.
– Jeg fikk alltid høre at jeg var veldig lavmælt. På denne plata har jeg mer guts. Men det er litt voldsomt også. Da jeg var ferdig med å spille inn låten "Song of forgotten songs" måtte jeg sette meg ned å gråte. Så høyt og sterkt hadde jeg ikke sunget siden jeg var 16 år gammel.
Nå håper hun andre også vil gråte når de hører plata.
– Men mest av alt håper jeg de vil danse.
