Forskjellige kulturer har alltid levd side om side i Norge, og nettopp derfor har Fjellheim samarbeidet med både samiske, finske, norske og europeiske musikere. Han har også brukt musikalske og religiøse elementer fra de ulike kulturene.
På denne måten formidler den arktiske messa både kristne og samiske verdier, for eksempel i joiken Tjåehkere. Den beskriver et hellig fjell som ble brukt til ritualer i førkristen tid.
Tekstforfatter er den sørsamiske presten Bierna Bientie og han sier i joiken at ”tidligere gikk jeg på fjellet for å gjøre det jeg gjorde da, nå går jeg dit for å be”.
- Jeg aner et slektskap her. Selv om det kanskje har ulikt uttrykk opplever jeg at det ikke er så forskjellig likevel, forteller Fjellheim.
De første forskerne skrev at samene var det eneste folket i Europa som ikke hadde noe musikk.
- Men i følge forskerne kunne samene frambringe noen ”gryntende gurglelyder” i beruset tilstand. De forsto altså ikke at dette var kunst, bemerker Fjellheim.
Kirka så på samisk religion som avguderi og hedenskap, og da samene ble kristnet ble både runebomma og joiken bannlyst.
- Selv om joiken opprinnelig var knyttet til samenes før-kristne religion, betyr ikke det at vi ikke kan bruke den i kristne sammenhenger. Annen folkemusikk har også blitt brukt på samme måten, hevder Fjellheim.
Joik trenger ikke å ha en tekst og Frode Fjellheim prøver å formidle innholdet i messeleddene på en annen måte, ved å formidle stemninger og følelser.
- Joik kan uttrykke det som ikke kan beskrives med ord. Det er på en måte en fortsettelse av språket. Det religiøse er noe som ligger utenfor, noe man vil kommunisere med og formidle. Men, dette går utover det språklige, vi kan ikke forstå det. Derfor bruker vi joik, forklarer Fjellheim.