"My Fair Lady" i kinesisk versjon

Av Lillian Vatnøy

Jeg skulle egentlig ønske at det lot seg gjøre å slakte "Balzac og den lille kinesiske syersken" (regi: Dai Sijie) herfra til Bloksberg. Ikke fordi jeg forventet en dårlig film, men fordi jeg skulle ønske man i alle fall kunne ha én omtale av en kinesisk film som ikke inneholdt standardfrasene.

Etter hvert lærte den kinesiske syersken det omsider: sutte på fingrene etter måltidet = æsj! Servietter = hurra! (Foto: Arthaus)

"Ju Dou" versus "Politiskolen 9"

Som et velkomment avbrekk i bølgen av politiskolen-filmer ble kinesiske "Ju Dou" satt opp på den lokale bygdekinoen i 1990. Filmkritikerne hadde jublet - kinosalen var derfor så godt som tom. "Ju Dou" ble mitt første møte med vestlig filmkritikks programmessige mottakelse av film fra Kina spesielt, og "Østen" generelt. For det slo liksom aldri feil: kinesisk film var aldri lettbent eller dum, den var alltid dvelende poetisk, storslått, vakker, følsom og gudvethva - i alle fall i filmkritikernes øyne.

Mozart tenker på Mao

Dai Sijie har skrevet boken filmen er basert på, og står også for regien. Flink mann altså.

Derfor håpet jeg nå at "Balzac og den lille kinesiske syersken" skulle vise seg å være en skikkelig dårlig følelsesfarse med stygge kostymer og håndholdt kamera, så jeg kunne velge og vrake blant mer slaktrelaterte, spenstige ord. Den var ikke det. "Balzac..." var vakker. Og storslått. Og pokker ta meg - den var poetisk også.

Heldigvis er den litt mer - det viser seg nemlig at Dai Sijes historie om de to guttene som sendes til en fjellandsby for å omskolerers under den kinesiske kulturrevolusjonen, er veldig morsom også. Luo og Ma har borgerlige foreldre, og følgelig en hel del uvaner de burde riste av seg i henhold til revolusjonær praksis. Dette fører til flere tilfeller av lavmælt publikumshumring, bl.a. over scenen hvor Luo overbeviser landsbyformannen om at det forbudte stykket han spiller på fiolin heter "Mozart tenker på Maos storhet" - og ergo er hørbart, også for revolusjonære kinesere.

Kinas Eliza Doolittle

Ma og Luo kommer fra sine borgerlige hjem for å omskoleres i fjellandsbyen. Det går ikke helt problemfritt.

Selvfølgelig får vi også en romanse med på kjøpet: både Luo og Ma forelsker seg hodestups i Den lille kinesiske syersken, et underskjønt, udannet lite vesen som guttene bestemmer seg for å opplyse. De leser forbudt vestlig litteratur for henne, og mens de faller for syersken blir hun fortapt i Balzac.

Det hele gir assosiasjoner til "My Fair Lady", musikalen som åpenbart ikke kan settes opp nok ganger på scener over det ganske land (for øvrig et særdeles irriterende faktum som egentlig fortjener en helt egen sak): Ma og Luo synes syersken snakker for bredt, er for uopplyst og generelt for lite dannet. De setter derfor i gang et storstilt opplysningsprosjekt som gir ganske andre resultater enn de hadde planlagt.

Litteratur, hurra!

- Mmmmm... du lukter godt! Har du vaska håret? De borgerlige sjekkelinjene funka ikke akkurat dødsbra på den lille kinesiske syersken.

"Balzac og den lille kinesiske syersken" handler om kjærlighet, Kina og kulturkræsj - men kanskje aller mest om litteratur og litteraturens evne til å forandre liv. Det varmer selvfølgelig en lesehest som undertegnede, og jeg blir derfor ekstra sjarmert. Luo og Mas begeistring for Balzac, Flaubert og Dostojevskij er smittende og minner om noe man ikke bør glemme, nemlig at utallige nye verdener ligger og venter på oss mellom stive permer.

Og ja: bildene er vakre, poetiske og storslåtte. Særlig er naturbildene helt sykt fine. Et par eviggyldige sannheter får du også med på kjøpet. Jeg beklager at jeg ikke kan si noe annet.