12. Feminismens omvurdering av historien

SE OGSÅ:

Feminisme - oppdagelse av kvinnekulturen

- For det første kommer den kanskje fra min sosiale erfaring, at jeg ikke kommer fra et borgerlig, dannet hjem, men fra arbeidermiljø, og dermed kanskje ble opptatt av å se spørsmålet om hva som gjelder som god litteratur i en sosial sammenheng, sier Irene Iversen.

Hun mener det har også med yrkesmessige erfaringer å gjøre: Hun har arbeidet i forlag, og slik kommet ganske nær inn på noen av mekanismene i det litterære feltet.

Utestengelsen av kvinner

- For det tredje interesserer jeg meg for og forsker i feministisk teori. I et kjønnsperspektiv er det mange trekk ved den litterære institusjonen som er ganske problematiske, særlig det at kunstinstitusjonen har hatt en tendens til å definere ut det kvinnelige og assosiere det med det lave.

Bøker som har blitt skrevet av og lest av kvinner har i stor grad vært utdefinert av kanon og av den gode smaken helt fram til i det siste. Det kan vi se om vi går gjennom de litteraturhistoriene som ble skrevet på 1800- og 1900-tallet.

Søstrene Brontë

Men det har heldigvis skjedd en omveltning de siste 20-30 årene. Mange kvinnelige forfattere som tidligere ikke var med på noen pensumlister eller i noen litteraturhistoriske fremstillinger, har i dag en helt annen status – mye på grunn av det arbeidet den feministiske litteraturforskningen har gjort med å trekke dem fram fra glemselen.

Blant dem som kan nevnes her, er Charlotte og Emily Brontë, som lenge var utdefinerte som “hverdagsrealister” og “kvinnelitteratur”, men som i dag regnes med blant skaperne av den engelske romanen.

Skram og Collett i Norge

- Feministisk forskning og institusjonskritikk handler om mye av det samme?

- Ikke alle feminister er interessert i institusjonsteori. Men de fleste feminister må på en eller annen måte forholde seg til kanon, det er nesten helt uunngåelig.

Det finnes mange eksempler: Amalie Skram var ikke i kanon for 30 år siden, eller så var det bare "Hellemyrsfolket" blant verkene hennes som var anerkjent, mens ekteskapsromanene ikke var det.

Og Camilla Collett har først i dag fått status som litterært betydningsfull, selv om hun før var regnet som politisk betydelig. Som sagt gjelder det samme den kvinnelige romanlitteraturen i England på 1800-tallet.

Maktkamp mellom kjønnene

Selv Virginia Woolf kan vi fremdeles se blir miskjent, selv om hun er en av de viktigste modernistiske forfatterne.

Fra et feministisk perspektiv er det interessant å se hvilken maktkamp som har utspilt seg mellom kjønnene i den litterære institusjonen rundt de litterære vurderingene, sier Irene Iversen.