9. Kanon og kvinnelige forfattere

- Ja, det er dels et eksempel på at Øystein Rottem vanligvis liker mannlige forfattere bedre enn kvinnelige forfattere – det kan vi observere ut fra det han har skrevet opp gjennom årene, sier Irene Iversen.

Men hun mener utsagnet også springer ut fra behovet for å være med på å bestemme kanon.

- Kanondanning har i det hele en repressiv funksjon: Det blir laget lister der det bare er plass til et par-tre forfattere blant de ”store” –, og resten er da per definisjon mindre gode.

Når Kjærstad blir stor

Hvis man etablerer Jan Kjærstad som en av de ”store”, snakker man ikke lenger om hver enkelt bok han har skrevet, og vurderer dem ikke i forhold til hverandre eller i forhold til andre bøker på markedet.

Hele forfatterskapet blir kanonisert med det samme. Det er etter min mening en helt uholdbar måte å vurdere litteratur på. Det kanoniseringsvanviddet som faktisk har eksistert de siste 10-20 årene, har ført til mange slike feilslutninger.

Kvinner defineres ut

- Hva slags litteratur blir definert ut?

- Jeg vil påstå at det er et mønster at litteratur skrevet av kvinnelige forfatter ofte risikerer å vekke et visst ubehag. Særlig hvis de tematiserer noe som har sammenheng med kvinneliv, kvinnekropp og kvinneerfaringer – det blir ofte oppfattet som temaer som ikke er ”litterære” nok.

Slike bøker trekker leseren og kritikeren inn i familiesfæren, det biologiske, det sanselige og kroppslige på en måte som ikke er gjenkjennelig for de mannlige kritikerne og heller ikke stemmer med oppskriftene deres for ren litteratur.

Gjenkjennelsens kraft

Til gjengeld kan vi ofte se at anmeldelser viser mannlige kritikeres enorme gjenkjennelsesglede i forhold til den verden som mannlige forfattere beskriver, mens det altså er motsatt når de forholder seg til kvinnelige forfattere - uten at de selv er klar over det, selvsagt.

- Så gjenkjennelse er et kriterium i kritikken, selv om litteraturvitenskapen ikke setter det høyt?

- Ja, jeg mener det, og som sagt, selv om kritikerne selv ofte ikke er klar over det. Problemet er at kritikerne ofte ikke tør eller klarer å se selv at deres estetiske vurdering bygger på en grad av identifikasjon eller gjenkjennelse i forhold til stoffet eller tematikken som ligger i teksten.