5. Utskillingen av det urene

- Hovedsaken er at den rene kunsten krever å få lov å bli bedømt etter sine egne lover og ikke etter samfunnsmessige eller moralske regler, sier Irene Iversen.

I Bourdieus diskusjon av den rene smaken legger han i tillegg vekt på at renhetsestetikkens kjennetegn er at den avskyr det sanselige, for eksempel de ”lave” fascinasjonsformer som massekulturen representerer.

For ham er etableringen av en ren kunstsfære også etableringen av en sfære som distanserer seg fra alt som er folkelig, kroppslig og sanselig.

Flaubert eksempel på "det rene"

Bourdieu bruker den franske 1800-talls forfatteren Gustave Flaubert som eksempel. Flauberts store ambisjon var å komme utover det middelmådige, og det ble også en ambisjon om å skrive litteratur som bare hadde litteraturen selv som formål, og distansere seg fra alle tendenser i retning av å appellere til publikum.

- Hva slags litteratur er blitt skilt ut?

- Romanen var veldig lenge utenfor kanon. For det første ble den oppfattet som skildring av hverdagsliv, kvinneerfaringer og kjønnsmessige forhold etc. For det andre var den en sjanger uten klare estetiske avgrensninger, en blandingssjanger. Flaubert er kroneksempelet på en forfatter som arbeider nettopp med å etablere romanen som en ren sjanger.

Men er den rene romanen ren?

- Han renser romanen for det urene?

- En kan selvsagt stille spørsmål ved om han egentlig klarte det. "Madame Bovary" er jo faktisk en roman som er full av sanselighet. Men i den ortodokse litteraturvitenskapen blir "Madame Bovary" behandlet først og fremst som skrift, ikke som en roman om erotiske forhold og om en kvinnes kropp.

Feministiske og andre kritikere har påpekt at et sentralt perspektiv i denne romanen er at vi ser hvordan Emma Bovary blir sett av menn, at teksten handler om en kjønnsfascinasjon.

Men veldig mange studier av romanen går først og fremst på selve skrivemåten, narrasjonen. Litteraturvitere har vært mest opptatt av hvordan det lykkes Flaubert å skrive på en måte som beskrives med det franske ordet ”impassibilité”, altså at han skriver i det vi kan kalle en ”uberørthetens stil”, en stil som ikke er emosjonelt ladet, men som er ren.