11. Innkjøpsordningen setter grenser

Ja, bekrefter Irene Iversen. Hun mener ordningen er et eksempel på at bokbransjen fikk et privilegium, en støtte som på mange måter var en videreføring av en gammel særrettighet: Myndighetene – tidligere den eneveldige Kongen, nå regjeringen – støtter bokbransjen og gir den privilegier, i dannelsens og folkeopplysningens navn.

- Som kjent er støtten til litteraturen og også bransjens rett til å ha faste priser, et brudd på reglene om fri handel og fri prissetting, sier Iversen.

Krise i bokbransjen på 1960-tallet

Støtten kom på et tidspunkt på 1960-tallet da det var krise for den norske skjønnlitteraturen. Den solgte altfor dårlig. Da ble innkjøpsordningen innført, og det har vist seg at den virkelig har tatt vare på skjønnlitteraturen og sikret dens autonomi.

- Innkjøpsordningen ble forresten basert på den tradisjonelle sjangerdelingen, men de grensene har etter hvert vist seg å komme i strid med utviklingen i litteraturen, mener Iversen.

Noen lurte seg rundt

Det har blant annet ført til at bøker har blitt utgitt som romaner for at de skulle bli innkjøpt under innkjøpsordningen, uten å være romaner i det hele tatt. Og det finnes bøker som har falt utenfor innkjøpsordningen fordi de ikke kunne klassifiseres som verken roman eller skuespill eller dikt.

I den senere tid har essayistikk kommet inn under ordningen, fordi man har opplevd at det var uholdbart med så snevre sjangeravgrensninger som man først laget.

Nulling og litterært politi

- Det er klart at innkjøpsordningen innebærer noen tydelige utskillingsmekanismer, med nulling og et slags litterært politi, som passer på at kvaliteten på de varene som forlagene leverer er i orden.

Men det er ganske vanskelig å tenke seg at det ikke skulle finnes et slikt politi – ordningen må jo være begrenset. Innkjøpsordningen er en blanding av økonomi, politikk og estetikk.

Den skal både ivareta de kriteriene som blir stilt innenfor den autonome institusjonen og fordele penger innenfor det litterære feltet slik at det sikrer noen kulturpolitiske målsetninger.

Institusjonsteoriens kritiske funksjon

- Det høres ut som om den delen av litteraturvitenskapen som kaller seg institusjonsteori forholder seg til samfunnet i mye høyere grad enn de andre moderne litteraturteoriene gjør?

- Ja, det er helt klart. Det at man tenker over hvilke mekanismer som definerer hva som er litteratur, er en viktig kritisk funksjon som denne delen av litteraturforskningen har, sier Irene Iversen.

- Institusjonsteorien stiller seg litt på avstand i forhold til hva kritikere, litteraturforskere og forfattere gjør, slik at den kan observere de mekanismene som bestemmer aktørenes plass i det litterære feltet, og den historiserer også forståelsen av litteraturen, som jeg alt har vært inne på.

Den ser at litterære vurderinger har skiftet historisk, ser at kvalitetsdommene har skiftet med hvem som har vurdert – og motvirker dermed tendensen til at den rene smaken får være enerådende.