4. Habermas: borgerlig offentlighet

- Nei, innenfor den legitime, ”rene”, samtalen om litteratur er de ikke det, sier Irene Iversen.

For å forstå det, mener hun vi må se historisk på forutsetningen for litteraturkritikken. Her kan man trekke inn Jürgen Habermas’ teorier om den borgerlige offentligheten.

Litteraturen del i stor samtale

- I boken "Borgerlig offentlighet" (1962, norsk overs. 1972) påpeker Habermas at den europeiske, borgerlige litteraturen som vokste fram på 1700-tallet, ble skapt som ledd i en offentlighetsdannelse.

Litteraturen inngikk som en del av borgerskapets moralske og politiske meningsdanning i en periode der borgerne ikke hadde politisk makt, men etter hvert krevde å få det.

Gjennom litteraturen ble det ført en diskusjon om moralske og politiske normer som la grunnlag for det borgerlige samfunnets institusjoner. Slik sett har det historisk vært en forbindelse mellom litteratur og en moralsk diskusjon.

Litteraturen ga grunnlag for en tematisering av erfaringer, og diskusjonen om moralske normer og vurderinger som oppsto i samtalen rundt litteraturen, ble grunnlaget for en offentlig debatt, som igjen ble grunnlaget for å kreve politisk makt for borgerskapet.

Intime erfaringer gjort offentlige

- Litteraturen handlet om konkrete samfunnsmessige problemer?

- Det er ikke fullt så enkelt. Litteraturen, i alle fall romanen, som dominerte borgerskapets lesning, tematiserer jo det vi kan kalle intimsfærens erfaringer. Men det var samtidig en erfaring som ga grunnlag for å formulere hva det vil si å være menneske, det allmennt menneskelige, og de “intime” erfaringene ble gjort offentlige gjennom litteraturkritikken.

Litteraturkritikken vokste fram gjennom at det ble etablert aviser og tidsskrifter, som sørget for nyhetsformidling og for meningsutveksling i borgerskapet.

Dessuten diskuterte man litterære og samfunnsmessige spørsmål i kaffehus og andre steder der “privatfolk”, altså folk som drev næringsvirksomhet, kom sammen. Privatfolk ble til et publikum gjennom møtet med og rundt litteratur, som Habermas skriver.

Forfallet: Kunsten ingen betydning

– Du sier at samtalen om litteratur i denne perioden hadde stor innflytelse på politikk og samfunn. Er Habermas uenig i teorien om at litteraturen skilles ut som et autonomt felt?

– Nei, Habermas er enig med Peter Bürger i at det skjer en tiltagende utskilling av kunsten som eget felt utover på 1700-tallet. Det er en del av den allmenne utviklingen i det borgerlige samfunnet, at man får forskjellige sfærer: en kunstsfære, en politisk sfære, en sfære for moral og religion osv.

Habermas er i utgangspunktet ganske positiv til kunstsfærens autonomi, fordi den, slik vi alt har vært inne på, muliggjør en refleksjon over menneskets vilkår.

Men han mener også at det er et forfall i offentligheten når atskillelsen mellom kunsten og samfunnet blir så sterk at kunsten ikke lenger får noen innvirkning på den politiske og moralske diskusjonen.

Bürger om avantgarden

Peter Bürgers vurdering er at det på slutten av 1800-tallet kommer avantgardistiske strømninger innenfor kunst og litteratur som prøver å oppheve skillet mellom kunsten og samfunnet.

Bürger legger vekt på at avantgarde-kunsten siktet mot å bryte ned skillet mellom kunsten og livsverden. Den ville ha kunsten ut av museene og rive ned auraen av renhet rundt den.

Noen hevder at dette bare ble en episode i kunsthistorien, at det ikke lyktes avantgarden å nå sine mål. Mens andre vil hevde at postmodernismen viderefører mange av de samme tendensene.