2. Bourdieu: kamp i det litterære feltet

- Ja, men det handler om en spesiell type makt, sier Irene Iversen.

- Kunstinstitusjon kjennetegnes ved at makten er kulturell eller kunstnerisk, ikke økonomisk eller politisk. Det er reglene innenfor feltet som gjelder, og det er den kulturelle, ikke den økonomiske, kapitalen som bestemmer maktforholdene.

Større vekt på maktforhold

Denne forståelsen av den litterære institusjonen finner man særlig tydelig hos den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930–2002). Han legger større vekt på maktforholdene enn det Peter Bürger gjør.

Bourdieu snakker ikke om ”den litterære institusjonen” men om ”det litterære feltet”. Innen dette feltet får man makt gjennom å være en del av den legitime diskursen eller talen om litteratur.

Kamp om posisjoner

Bourdieu kaller denne diskursen for feltets "doxa", og han beskriver feltets virkemåte som en kamp om posisjoner. Hvis man - ved en vellykket disponering av krefter og virkemidler - klarer å oppnå en gunstig posisjon, får man makt.

- Makt til hva?

- Makt til å definere hva som er god litteratur og hva som ikke er det. Bourdieu ser med en viss skepsis på dogmet om at litteraturen skal følge sine egne regler.

Han snakker om en forestilling om ”den rene litteraturen” eller ”den rene kunsten”, som han mener kunstinstitusjonen har dyrket fram. Ideen om den rene kunsten har aktivt skilt ut og diskriminert mange former for folkelig litteratur, og dette henger ifølge Bourdieu sammen med sosial makt: Kunsten blir brukt som en utestengningsmekanisme.

Behovet for å stå utenfor

Andre vil hevde at det er kunstnernes og forfatternes behov for å være samfunnskritiske som er årsaken til autonomiseringen og til forsvaret for den rene kunsten: Fordi man har ønsket å komme unna maktmekanismene i samfunnet, har man adskilt seg fra den politiske og økonomiske makten, og etablert kunsten som et eget område fritatt fra reglene som gjelder ellers i samfunnet.

Kunsten blir etter et slikt syn et sted for motstand mot samfunnet og dets snevre, nytteorienterte form for rasjonalitet.

Spørsmålet om kunstens funksjon blir vi aldri ferdige med: Er det mulig for kunsten å fungere som en kritisk instans når man etablerer kunsten som et autonomt felt adskilt fra samfunnet? Kan man både ha frihet og samtidig påvirke det samfunnssystemet man søker frihet fra? Vurderingene varierer, men dilemmaet er alltid til stede innen det litterære feltet - både for forfatterne og litteraturkritikerne.