– Postkolonialisme er et samlebegrep for studier som fokuserer på kjennetegn, problemer og spenninger i forholdet mellom Vesten og Den tredje verden, sier professor Jakob Lothe ved Universitetet i Oslo.
- Postkoloniale studier går ut over litteraturforskning i snever forstand, og griper inn i andre felter som historie og andre samfunns- og kulturvitenskaper. Men det er et studiefelt der litteraturen har spilt og spiller en stor rolle, sier Lothe, som blir intervjuet av Ane Farsethås.
Både en situasjon og en teori
– Når du sier postkolonial, så snakker du både om en historisk situasjon – altså den situasjonen at tidligere koloniland ikke lenger er koloniserte – og om en teoretisk tilnærming?
– Ja, men begge deler dessverre i en litt uryddig kombinasjon. Personlig synes jeg at det mest spennende ved begrepet er at det i seg selv er et bidrag til en nyorientering mot historie og kontekst i litteraturvitenskapen.
Ny situasjon etter koloniene
På 90-tallet har det kommet en reaksjon mot de dominerende tekstorienterte retningene – formalisme, nykritikk, strukturalisme og dekonstruksjonen. Postkoloniale studier er en del av den reaksjonen, sammen med for eksempel nyhistorismen.
I motsetning til nyhistorismen er imidlertid postkolonialismen knyttet opp til et konkret saksfelt, nemlig den kulturelle situasjonen etter at de tidligere kolonilandene har fått selvstendighet. Innbyggerne i disse landene utgjør en stor del av verdens befolkning, sier Jakob Lothe.