16: Teksten får farge. Verdenslitteraturen

SE OGSÅ:

Postkolonialisme - vesten og de andre   Bloom, Harold

LYD OG VIDEO

Program 16: Verdenslitteraturen   Bloom: Den vestlige kanon   Joseph Conrad: Heart of Darkness   Jacob Lothe om Said   Hans Hauge om postkolonialisme og "imperiet"   Knut Hamsun: Pan (slutten)

Hjelp | Mer lyd og video

Vestens litteratur settes i relieff

Litteraturhistorien slik vi vanligvis kjenner den, omhandler bare én type litteratur: den vestlige. Så lenge litteraturen spilte en avgjørende rolle for utviklingen av nasjonale kulturer i Europa, ble det ikke satt spørsmålstegn ved dette. Men i internasjonaliseringens og globaliseringens tidsalder holder ikke dette lenger. Med boka ”The Western Canon” (1994) [se lydlenke] skrev den amerikanske litteraturviteren Harold Bloom et innlegg i en diskusjon rundt den vestlige litterære kanon (kanon = målestokk, rettsregel, helgenfortegnelse) og eurosentrismen i bl.a. USAs skolepensum. Hvorfor skulle Europa beherske litteraturundervisningen i amerikanske skoler, når det fantes like mange innvandrere der fra andre verdensdeler? Bloom prøver desperat å forsvare den vestlige kanon, og setter Shakespeare høyest av alle forfattere.

Den sterkeste angrepet mot denne ”hvite mytologien” (Jacques Derrida) om vestens kulturelle overlegenhet, kom faktisk fra de sentraleuropeiske landenes tidligere kolonier, der mange intellektuelle i dag beveger seg like lett i to tradisjoner: i kolonimaktens og i sin egen. Helt siden 1960-tallet har ”postkoloniale” forfattere (V.S. Naipaul, Salman Rushdie, Vikram Seth mfl.) prøvd å tematisere denne kulturkonflikten. Beskrivelser som i Joseph Conrads berømte roman ”Mørkets hjerte” (1899) [se lydlenke], der Afrika står for det ”ukjente”, ”mørke”, ”andre”, ble oppfattet som rasistiske (Chinua Achebe), og det ble krevd en ny litteraturforskning som tok høyde for kolonienes egen litteratur. Men også europeiske forfattere som E.M. Forster tematiserte undertrykkingen i koloniene (”A passage to India”, 1924), og påpekte at vestens rikdom i moderne tid er skapt i nettopp koloniene.

Professor i engelsk litteratur, Jacob Lothe, forteller om Edvard Said [se lydlenke], grunnleggeren av ”postkoloniale studier” som i dag er en av litteraturvitenskapens mest aktuelle forskningsfelt. Said er palestiner, flyktet til Kairo i 1949 og siden til USA, der han i dag er litteraturprofessor. Han gjorde sin eksil-identitet til tema for egen forskning, og utga boka ”Orientalisme” (1978), der han analyserer hvordan Midtøsten er blitt framstilt i europeisk forskning utelukkende ut fra vestlige premisser, og slår fast at ingen forfatter eller forsker kan være nøytral. Den amerikanske samfunnsforskeren Martin Bernal utga i 1987 boka ”Black Athena. The Afro-asiatic Roots of Western Civilisation”, der han påstår at europeisk kultur ikke stammer fra Hellas, men fra Afrika, og at all vestlig litteratur helt fra romantikken av er ubevisst rasistisk. Den danske litteraturforskeren Hans Hauge forteller om sitt prosjekt med å anvende postkolonialistisk teori på nordisk litteraturhistorie, ”nordientalisme” [se lydlenke]. Dessuten forteller han om en helt ny bok, ”Empire” (2001) av amerikaneren Michael Hardt og den italienske teoretikeren Antonio Negri, som er blitt framstilt som en nekrolog over selve litteraturvitenskapen.

Hva så med forfatteren, verket og leseren?

I 1968 skrev Roland Barthes sitt essay ”Forfatterens død” (jf. program 2) for å vri oppmerksomheten over på tekst og leser, men allerede ti år senere påpeker Edvard Said igjen viktigheten av en forfatters herkomst og biografi. Er dette et tilbakeskritt? Bare tilsynelatende. For i motsetning til tiden før Barthes, har både forfatteren, teksten og leseren i vårt nye, feministiske og postkoloniale univers fått egenskaper som ikke ble enset før: et kjønn, en geografisk identitet, en hudfarge og en plass innenfor en spesifikk historisk periode. Dette er den største gevinsten av postkolonialismen: det er ingen vei tilbake til forfatter, tekst og leser som statiske størrelser. Kanskje er framtiden slik: frigjort fra det ”kvinnelige” og det ”eksotiske”, står litteraturen tilbake med sin unike opptatthet av ”det andre”, det ”gåtefulle” i språket (jf. program 10). Når Knut Hamsun beskriver ”det andre” i romanen ”Pan” (1894) [se lydlenke] som et rom utenfor kartet, et ukjent sted der jeg-fortelleren uforvarende dreper sin reiseledsager Thomas Glan, trenger vi ikke lenger legge noe spesielt i det at boka faktisk utspiller seg i India…



Studiopanel:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB).
Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Eivind Røssaak, førsteamanuensis ved Høgskolen i Telemark, forfatterstudiet.





Intervjuobjekt:
Hans Hauge, universitetslektor ved Nordisk Institutt, Aarhus Universitet. Hauges forskning dreier seg om å overføre postkolonial litteraturteori på nordisk litteratur. Han arbeider også med forholdet mellom politikk og litteratur hinsides nasjonalstaten.


av Tilman Hartenstein