8. Grenser og rom

– Jeg har arbeidet mye med Conrad, og har som mange andre blitt interessert i feltet gjennom ham, sier Jakob Lothe.

- En stor del av Conrads forfatterskap dreier seg om forholdet mellom ulike grupper, samfunn og kulturer, både i forholdet mellom Øst-og Vest-Europa og mellom Europa og koloniene.

Noe av det som appellerer til meg i litteraturen er forsøk på å forstå personer og grupper som har andre livsbetingelser og utgangspunkt enn jeg selv har som leser - og der har Conrad veldig mye å bidra med.

Rom og tilhørighet i Sør-Afrika

– Du har også vært opptatt av sørafrikansk samtidslitteratur?

- Ja, jeg deltar i et forskningsprosjekt ved et Universitetet i Sør-Afrika som har tittelen ”ROM”, og som dreier seg om rombegrepet i postkolonial og modernistisk litteratur.

Begrepet rom er sentralt i postkoloniale studier - det kan forstås både bokstavelig og metaforisk. Et av premissene i postkoloniale studier er at det en forfatter skriver står i en sammenheng med det stedet forfatteren kommer fra og knytter sin identitet til.

Identitet er også et stikkord for den metaforiske dimensjonen: Verdisystemer er uløselig knyttet til steder, til tilhørighet.

Det vestlige og det andre rommet

Postkolonial litteratur fører ofte sammen minst to ulike rom: Et vestlig rom, som kanskje også er leserenes rom, og et annet rom, der handlingen i teksten foregår.

Rammefortellingen i "Mørkets hjerte" visualiserer dette svært tydelig: Marlows båt ligger og venter på at tidevannet skal snu, slik at de kan seile ut i Nordsjøen.

Mens de sitter innhyllet i Londons tåke, begynner Marlow å fortelle om sin reise i Afrika. Rommet i rammefortellingen er ikke bare er et strukturelt, men også et ideologisk rom: Fortellingen blir produsert i London, i sentrum av et imperium som i 1900 var verdens mektigste. Den grunnleggende innsikten er at det ikke finnes et nøytralt sted, ingen nøytral fortellerposisjon og dermed heller ingen nøytral fortelling.

Coetzee's samfunnskritikk

Coetzee

– Dette anvender dere på sør-afrikansk litteratur?

– Ja. Den forfatteren jeg har jobbet mest med er J. M. Coetzee. Ved siden av Nadine Gordimer og André Brink er han blant de mest kjente hvite sør-afrikanske forfatterne.

Coetzee er i likhet med disse en forfatter som under apartheid skrev bøker som kritiserte regimet. Nyere sørafrikansk historie et kanskje det beste nåtidige eksempelet vi har på at litteraturen kan ha en samfunnsmessig funksjon som politisk innlegg og som bidrag i arbeidet for forandring.

Det barbariske er tvetydig

I et av Coetzees hovedverk, "Waiting for the Barbarians" (1981), er handlingen lagt til en utpost i et ikke navngitt imperium. Grensestasjonens oppgave er å forsvare imperiets grenser mot de som er utenfor grensene. De som er utenfor blir av imperiet kalt for barabarer.

Gradvis begynner sjefen for grensestasjonen, som også er fortelleren, å forstå at menneskene på utsiden ikke er barbarer, men nomader og fattige bønder som alltid har bodd i området. Innsikten er at det ikke er dem, men ham selv, som representant for imperiet, som er barbaren.

Tittelen blir ironisk: Imperiet foregir å vente på å forsvare seg mot barbarene, mens det egentlig er det omvendte som skjer.

Vi var barbarene!

Coetzee knytter som Conrad også elegant an til Romerriket. Ordet barbar ble av romerne brukt om en som ikke var romer – vi i Norge var da selvfølgelig også barbarer!

Filmen "Gladiator" åpner også med en kampscene mellom romere og en ”barbarisk” germansk stamme. Men grenseoppgangen mellom hvem som er barbar og hvem som ikke er det, er i bunn og grunn vilkårlig.

Grenser og makt

– Grenseoppganger kommer stadig igjen i postkoloniale problemstillinger?

– Spørsmålet om grenser og hvem som setter grenser er helt sentralt. Dette er knyttet til et annet stikkord: Makt. Det som ofte ligger under er også et spørsmål om eksil, det å ha en identitet knyttet til flere forskjellige steder. Mange av de forfatterne som regnes som postkoloniale skriver i eksil – det gjorde også Conrad.