Hvorfor gir president Barack Obama de 535 fiendtlige og kompromissløse kongressmedlemmene borti gata på Capitol Hill vetomakt over om han skal gå til krig mot Syria eller ikke? Å gå til krig er en avgjørelse som alle amerikanske presidenter siden 1945 har insistert på er deres – og bare deres? For å forstå diskusjonen om Syria må vi forstå hvordan USA går til krig.
Hvem som kan autorisere bruk av militærmakt har vært et omstridt tema i USA siden Grunnloven ble vedtatt i 1787. Grunnlovsfedrene var ganske tydelige: Kongressen ble gitt makten til å erklære krig fordi den lovgivende makten var folkets røst. Og presidenten var Commander in chief over USAs militære styrker – altså var det hans ansvar å lede styrkene når en krig først hadde blitt erklært av Kongressen.
Men på den andre siden måtte man jo ha noen til å ta raske avgjørelser, for eksempel ved et overraskelsesangrep, der Kongressmedlemmene kanskje ikke rakk frem til hovedstaden i tide i sine hester og kjerrer? James Madison, grunnlovsfar og USAs fjerde president, presiserte at selv om det var Kongressens ansvar å erklære krig, så var det iboende i presidentens autoritet at han kunne lede de militære styrkene som svar på et plutselig fiendtlig angrep, for eksempel.
Kriger siden 1945
Denne presiseringen tok amerikanske presidenter til sitt hjerte etter andre verdenskrig. Mens Kongressen erklærte krig hele elleve ganger mellom 1789 og 1942, så har de mellom 1945 og 2013 erklært krig hele null ganger.
Det er jo merkelig, siden USA har vært involvert i fem kriger (Korea, Vietnam, Irak I, Afghanistan og Irak II), utført en rekke militære intervensjoner (Libanon, Grenada, Panama, Bosnia og Kosovo) og ikke minst gitt militær assistanse til en rekke aktører involvert i konflikter som anses som viktig for amerikansk nasjonal sikkerhet (listen er for lang) siden 1945. Hvorfor har det blitt slik?
Den kalde krigen, utviklingen av militær teknologi som atomvåpen og en generell konsentrasjon av sikkerhetspolitisk autoritet i Det hvite hus har ført til at alle amerikanske presidenter siden 1945 har hevdet sin rett til å bruke militærmakt når de mener det har vært nødvendig uten å spørre Kongressen. De hevder også at dette er i tråd med Grunnloven fordi den utnevner presidenten til Commander in Chief.
Dette var for så vidt Kongressen ganske fornøyd med en stund (ingen avgjørelse = ikke noe ansvar hvis det går galt). Men i 1973 kom Kongressen sterkere tilbake, da den vedtok The War Powers Resolution som skulle fravriste presidenten hans enevelde over avgjørelser om bruk av militærmakt.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Tonkin Bay-skandalen
Denne helomvendingen var en direkte reaksjon på Vietnamkrigen, en krig som President Lyndon B. Johnson hadde fått Kongressen implisert i ved å be dem autorisere bruk av militærmakt (ikke erklære krig) mot nord-vietnamesisk aggresjon. Den beryktede «Gulf of Tonkin»-resolusjonen av 1964 ga derfor presidenten blankofullmakt til å «forhindre ytterligere aggresjon».
Kongressen ble fortalt – og trodde på – at USA hadde blitt angrepet av Nord-vietnamesiske marinefartøy i Tonkingulfen i august 1964. Derfor autoriserte de bruk av defensiv militærmakt. Seinere ble det uklart hva som egentlig hadde skjedd i Tonkingulfen. Det tragiske utfallet i Vietnam, og følelsen av å ha blitt lurt, førte til at Kongressen ønsket å begrense presidentens muligheter til å involvere USA i utenlandske eventyr.
Ingen amerikansk president har anerkjent War Powers Resolution (som ble vedtatt tross President Nixons veto) men mange har allikevel skaffet seg autorisering fra Kongressen til militæraksjoner. Dessverre har det ikke nødvendigvis ført til at dette minsker sannsynligheten for ugjennomtenkte utenlandske eventyr. I 2002 hadde USAs 107. kongress lært absolutt ingenting fra deres kollegaer i den 88. kongressen av 1964, da de autoriserte bruk av militærmakt mot Irak basert på politisert etterretningsformidling fra Det hvite hus.
Obamas strategi for frakopling
President Obama mener i likhet med sine forgjengere at War Powers Resolution er grunnlovsstridig. Så hvorfor har han tatt det alvorlige skrittet å be Kongressen om lov til det som jo visstnok kun innebærer å skyte noen få kryssermissiler mot Syria fra missildestroyere i det østlige Middelhavet?
Det at Obama spurte Kongressen om en autorisasjon, samt at dette gjøres tilsynelatende uten å drive et skittent spill med etterretning som skal presse medlemmene til å si ja, mener jeg betyr bare en ting: Han ønsker egentlig ikke å gjøre dette. Han ønsker egentlig ikke at Kongressen skal stemme for.
Obama har ingen appetitt for eventyr, han er en pragmatisk og realisme-orientert president. Hans overordnede strategi for Midtøsten har hele tiden vært frakopling. Å få USA ut av store, kostbare, langdryge, upopulære kriger. Å lette det militære fotavtrykket slik at USAs kompliserte politiske forhold til de ulike arabiske og muslimske landene kan komme inn på et bedre spor.
Kan man krige uten Kongressen?
Å intervenere i Syria betyr at USA igjen faller tilbake i sin gamle rolle som imperialistisk, dobbeltmoralsk militærbølle (sett fra Midtøstens perspektiv). Ikke brydde man seg om Saddam Husseins bruk av kjemiske våpen på 1980-tallet, da man var alliert med ham, og ikke bryr man seg om Israels stadige brudd på folkeretten. Å sende noen få kryssermissiler nå vil ikke tilfredsstille noen parter i regionen, og Obama vet det.
Derfor vil han gjerne fordele skylden jevnt mellom seg selv og Kongressen, uansett hva utfallet blir.
Obama anklages for å ha svekket presidentens «historiske» (les: siden andre verdenskrig) makt ved å be Kongressen stemme over resolusjonen. Dette understreker hvor langt konsentrasjonen av sikkerhetspolitisk makt i Det hvite hus har kommet. Og Obama og hans rådgivere hinter om at dersom han får et nei kan han likevel bestemme seg for å gå til aksjon. Dette fordi – som alle presidenter siden Nixon har sagt – de ikke trenger å spørre Kongressen om lov til bruk av militærmakt (annet enn en krigserklæring, selvsagt).
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Demokratenes krig
Og kanskje blir det slik. Intervensjon i Syria er ikke populært blant USAs befolkning. Hva slags insentiver har Kongressen da til å trosse sine velgere? Er de smarte, stemmer de nei (for å bli gjenvalgt) og håper Obama slår til likevel, selv om dette igjen setter Kongressen helt på sidelinjen i spørsmål om bruk av militærmakt.
Men nå har jo Obama spurt Kongressen om råd, og det ville være merkelig dersom han ignorerte dem. Formodentlig vil det å prate så mye om å gjøre noe uten å gjøre det anses som skadelig for USAs kredibilitet. Dermed har Obama malt seg inn i et hjørne som han kun kommer seg ut av om Kongressen stemmer ja.
Men Kongressen består jo ikke bare av 535 egenrådige medlemmer, den består også av to ulike kamre. Dermed er et verre scenario enn enstemmig «nei» mulig for Obama: Hva hvis kun Senatet – som demokratene kontrollerer – stemmer ja, mens Representantenes Hus – som kontrolleres av republikanerne – stemmer imot? Da sitter vi igjen med et partisk svar som gjør Syria til Det demokratiske partiets eventyr, et resultat Obama ikke har noen grunn til å være fornøyd med.
Reddet av Russland?
Over helgen så det ut som om det ville komme et partisk svar fra Kongressen, som ville ødelegge Obamas plan om skyldfordeling. Obama hadde tapt sitt eget politiske spill.
Men kanskje har Obama blitt reddet av Russland i siste liten. Utenriksminister Sergei Lavrov har nå kastet seg over en tilfeldig (?) uttalelse fra hans motpart John Kerry om at man selvsagt ikke vil angripe Syria dersom Bashar al-Assad åpner for inspeksjoner og blir med i konvensjonen mot kjemiske våpen.
Skulle dette faktisk skje, vil Obama kunne si at Russland og Syria kun spilte ball fordi USA truet med å angripe Syria. Hans strategi vil igjen virke genial og resultatet – elimineringen av syriske kjemiske våpen som en faktor i borgerkrigen – det Obama i utgangspunktet ønsket å oppnå.
Så får vi vente og se om dette betyr at Kongressen nå ironisk nok føler seg presset til å stemme ja for å opprettholde et troverdig press mot Syria. Obama har spilt et risikabelt politisk spill over Syria, og det er mulig vi må vente på memoarene hans for å få endelig svar på hva som faktisk skjedde denne uka.
