Jeg leser alltid moteblader på fly. Iblant på tog. Iblant ellers også. Når jeg lar blikket seile over de blanke forsidene på Narvesen for å vurdere hvilket jeg skal ta med meg denne gang, ser jeg ikke etter tilbud om karriereråd eller dyptloddende artikler om kvinners kår i den tredje verden. Skal jeg ha den slags, er det naturlig å gå til en helt annen hylle.
Men løfter om en guide til vårens sko? Veskenyhetene fra verdens fremste motehus? Forslag til fem forskjellige måter å style sommerkjolen på? Kurrende garantier om tips til jeans som passer akkurat min figur? Akkurat dét er det jeg vil forsvinne inn i, når jeg har fått pappkaffen min av flyvertinnen og romanen i vesken min plutselig virker litt for gjenstridig.
«Overfladisk»
Mote er en hobby, på lik linje med mange andre. Å kjøpe blader for å bli oppdatert og inspirert på dette feltet, er ikke vesensforskjellig fra å kjøpe et blad om fiskeutstyr eller elektronikk. Men ulikt andre hobbyblader, får motebladene stadig kritikk for at de ikke er noe annet enn det de er.
Det finnes en famøs video av Elle-redaktør Signy Fardal som skal imøtegå kritikken om at bladet hennes er «overfladisk» og bevise for TV 2 at bladet hennes dreier seg om mer enn «shopping og skjønnhet». Fardal blar febrilsk gjennom bladet uten å finne eksempler på annet stoff. Men det vesentlige spørsmålet er egentlig: Hvorfor er det kritikkverdig at Elle bare handler om mote og skjønnhet? Hvorfor må Fardal forsvare seg i første omgang?
Mer overskudd enn stress
Andre felt har sine egne blader, og det er genuin interesse der ute for dét Elle tilbyr. Den som er opptatt av klær og mote, er sjelden bare opptatt av klær og mote. Men de andre interessene leves ut på andre arenaer. Det er også typisk at mote ofte brukes synonymt med «shopping», og ikke noe som kan være fascinerende som håndverk, design og kulturarv.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Agnes Ravatn, som har kritisert motebladene for bare å være opptatt hvordan leseren skal forbedre seg selv og oppnå lykke gjennom å kjøpe, har sagt at hun ikke kan forstå at noen bruker moteserier og skoguider som avslapning. Da tar hun ikke høyde for at ikke alle opplever tipsene i motebladene som påbud, eller idealene som en dom over seg selv. Klær og mote er noe lekende og kreativt for mange, noe som skaper mer overskudd enn stress.
En dobbelhet i kulturen
Og om det er personlig, om leseren har et genuint ønske om å bli skarpere i klesveien, er heller ikke dette noe hun skal skamme seg over. Det er en slags dobbelhet i kulturen her. Det skrives stadig om hvor viktig det er å ta seg godt ut, hvilke fordeler det medfører og hvilke komplekser det skaper. Men den som er utilslørt interessert i å vite mer om klær og sminke og hvilke muligheter som finnes, får indirekte beskjed om at dette ikke er stuerent. At det er overfladisk.
Forfatter Susan Orlean, som en gang ga ut en liten bok om slanking, har i et intervju snakket om hvordan en kvinnes forhold til sitt eget utseende har to lag. Det ene er det hun føler. Det andre er det hun føler om det hun føler. Det er lett både å bry seg om eget utseende, og å skamme seg over at man gjør det. Den siste følelsen bør man kunne unne seg selv å droppe.
HØR OGSÅ: Ekkoloddet om skam
Uvaner og essens
Skjønnhet er ettertraktet, forfengelighet er flaut. Men ofte er det en årsakssammenheng mellom de to. Alle ønsker å se litt bedre ut enn det de i utgangspunktet gjør. Og om en jente som misliker kroppen sin oppdager et flatterende buksesnitt i et moteblad, som gjør at hun føler seg bedre når hun ser på seg selv i speilet, er det av det gode. Om en smånervøs nyansatt i en stor bedrift benytter seg av tips til hvordan hun kan uttrykke seg selv og samtidig være korrekt antrukket, har ingen skade skjedd. Og så kan de samme bladene naturligvis skape sterkt kjøpepress og en helt urealistisk oppfatning av hvor mange designerplagg en 27-årings garderobe jevnt over inneholder, men dette er samme type glorifisert hverdag som leserne deres har møtt gjennom reklame så lenge de kan huske, og som de er eller bør være vant til å forholde seg til.
Men så er det altså ikke alltid rådene og forslagene i bladene kommer fra et uavhengig, nøytralt ståsted. Motebladene har også fra før av et rykte i pressekretser som er langt mer rufsete enn antrekkene de presenterer. Linjen mellom annonser og redaksjonelt stoff er ofte uklar, og dét at annonsørene og redaksjonen alle er ute etter å få leseren til å drømme, begjære og kjøpe, kan føre til et samliv som er langt tettere og klammere enn hva for eksempel dagspressen ville finne på. At de også får spørsmål om habilitet og troverdighet, skulle bare mangle. Det er også en side av saken at det blir moteblogger og andre medier som må ta ansvaret for å skrive kritisk om motebransjen, et ansvar mange ikke har lyst til å ta.
Men det motebladene bør droppe, er uvanene sine, ikke sin essens – for den er det etterspørsel etter.
Hva mener du om damebladene? Leser du dem i smug? Eller med stolthet i lunsjpausen på jobben? Skriv i kommentarfeltet under, og vi vil ta innspillene med i opptaket av Ytring-TV om dette temaet.
