Harald Eia er fast spaltist i Ytring, på radio og nett. HØR Eias radiospalte her.
Jeg er ikke veldig begeistret for religion. Men samtidig er jeg heller ikke så veldig glad i religionskritikk. Eller: kritikk av kristendom, det liker jeg ganske godt. En saftig harselas med noe merkelig som står i Bibelen og kanskje noe erting av forstokkede konservative prester, da koser jeg meg. Men blir det kritikk av religionen til nye landsmenn, for eksempel islam: nei, hvor ble det av kosen nå, da? Nevnes Koranen og noen bisarre tekstutdrag derfra, kanskje en imam som sier noe kokko – nei, kan du vær så snill og holde opp, nå er ikke noe hyggelig her lenger, rett og slett.
Jeg kom til å tenke på dette da jeg så at NRK P3’s Ludvig Løkholm Lewin hadde laget en dokumentar hvor han tester ut hvordan folk reagerer når han, en i utgangspunktet politisk korrekt type på venstresiden, plutselig blir islamkritisk. Som et slags eksperiment begynte Lewin å legge ut islamkritiske linker på sin Facebook-side, for eksempel til undersøkelser som viser at over 50 % britiske muslimer mener at sex mellom homofile burde vært ulovlig. Effekten av Lewins FB-posteringer kom kjapt. Han ble frosset ut. Naboer, venner og kolleger begynte å unngå ham.
– Jeg er veldig overraska over hvor kort tid det tok før folk snudde ryggen til meg, fortalte han NRK. – Og nå føler jeg meg helt alene.
Som gale folk på gaten
Og jeg tenker: jeg skjønner hvorfor folk begynte å unngå ham. Jeg ville kanskje gjort det samme selv. Ikke fordi han var politisk ukorrekt eller hadde glidd ut på høyresiden. Jeg synes det bare er artig med urokråker på høyresiden, jeg, men fordi jeg har det samme forholdet til kritikk av ikke-kristne religioner som moren min hadde til gale folk på gaten. Da jeg var barn, og moren min og jeg gikk i byen, og vi plutselig så en sint og full mann på et gatehjørne foran oss rope noe usammenhengende rot, så hvisket alltid moren til meg: – Ikke gi ham oppmerksomhet. Da blir det bare verre. Vi bare går rett frem. Later som ingenting. Det er det lureste.
Sånn har jeg det med religionen til nye landsmenn også. Følelsene mine sier meg at hvis vi ikke gir alt det skakke og rare med religionen deres så mye oppmerksomhet, hvis vi bare ser litt en annen vei og fortsetter som før, og behandler folk på en vennlig og respektfull, men også litt distansert måte, så vil religionen deres gå over. Etter hvert. Troen deres vil slippe taket.
Men kjefter vi derimot på folk og viser hvor mye snålt og drøyt det er i religionen deres, nei, det er som å gå bort til den gale fulle mannen og si: – Kan du holde opp med tullet ditt, kan du vær så snill ta deg sammen? Det vil selvfølgelig ikke føre til at mannen roer seg ned, tvert imot, det vil bare føre til nye runder med galskap, ti ganger verre enn før, og attpåtil at han blir sint på oss, mor og meg, som skal til frisøren og helst vil gå i fred og ikke blandes opp i noe tull. Sånn er det også med islamkritikk, det kjenner jeg i hele meg: det gjør bare vondt verre, det fører til det mest uhyggelig av alt: radikalisering, da blir de troende bare enda staere og enda mer opptatt av de tingene som ville ha fadet rolig ut hvis vi ikke kritiserte eller kjeftet på eller ertet dem.
- FØLG DEBATTEN: og .
Trygge samfunn, lite religion
Det høres helt tullete ut at religion skal gå over, og det virker jo også litt nedlatende å tenke på religion som noe som gir seg etter hvert, som raseriutbruddet til den gale fulle mannen, men det er et visst forskningsmessig belegg for å føle som jeg gjør. Ser man på studier av sammenheng mellom religiøsitet og hvor folk bor, så ser man at trygge samfunn, hvor livet kan leves uten for mange bekymringer, hvor alle har grei økonomi og ganske god helse, der slipper religionen sakte, men sikkert taket. Så et langt liv i de skandinaviske sosialdemokratiene, det sier altså forskningen, vil gjøre at folk som kommer hit vil bli mindre opptatt av religion, og om ikke de som reiser hit blir det, så vil i alle fall deres barn, og i hvert fall deres barnebarn, ende opp like gudløse som meg.
For om det ikke er så koselig med religionskritikk, så er noe av det flotteste og mest rørende og koselige jeg vet om når barn av nye landsmenn legger religionen sin på hylla. Når jeg for eksempel leste i Vårt Land om Wasim Zahid, lege og aktuell i TV-serien «Hva feiler det deg?» på NRK, fortelle om sin vei inn de ikke-troendes rekker, og jeg skulle lese det høyt for mine døtre, så måtte jeg stoppe opp flere ganger. Stemmen min sprakk fordi jeg ble så rørt. Så rørt over at systemet vårt hadde fungert: det inkluderende, trygge norske samfunnet som gjør at folk som Wasim Zahid slutter å tro på Gud.
Å, finnes det noe finere enn det?
Sitt stille i båten
Så religionskritikk, ja, det er viktig og det må vi selvfølgelig ha og blablabla, men innerst inne kjenner jeg at kritikk av andres tro, nei, da kaster vi bare ved på bålet, da brenner gudstroens flamme enda litt unødvendig lenger. Men hvis vi går rolig forbi de religiøse vrangforestillingene, homofobien, for eksempel, og det litt forkvaklede kvinnesynet og avvisningen av evolusjonen og alt det andre tullet, da vil religionens flamme langsomt slukne, til det bare er et lite koselig stearinlys igjen: noen matskikker, kanskje, en høytidsdag eller to – hvor man tar på seg noen spesielle klær, eller noen sanger, noen ord og uttrykk er også artig, Inshallah, Shalom, Himmel og Helvete. Da er vi der vi skal være.
Så la oss sitte stille i båten og ikke lage for mye styr. Så vil velferdsstaten rolig sørge for at alle i det lange løp vil bli akkurat sånn som oss.
Mangfold er bra, men nummer én er at vi er like.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
