Hopp til innhold
Kronikk

Meningen bak karikaturene

Det ble mye rabalder om min karikatur av Ali Esbati som ape. I all ståheien var det ikke så lett å få med seg poengene.

Esbati uten apedrakt ramme

Ali Esbati med apedrakt, og nå også uten. Rasismebeskyldninger kan brukes som det passer i en debatt, for å tvinge motstandere til taushet. Det gjør at meningsrommet i offentligheten blir stadig mindre, hevder kronikkforfatteren.

Jeg har tegnet en svensk politiker som en ape. Ved nærmere betraktning viste det seg bare å være en apedrakt som kunne tas av og på etter behov. Like fullt var det en politiker i en apes skikkelse. Det er forunderlig hvilken sprengkraft som ligger i resirkuleringen av gamle klisjeer, og hvilken evne de har til å vekke indignasjonskraften hos mennesker som er fullstendig overbevist om at de er for det gode og mot det onde i verden.

Forsto ikke poenget

Dessverre gikk tegningen dels over og dels under manges forstand. I min naivitet trodde jeg at tegninger som var så parodisk rasistiske ville signalisere at de ikke var ment som oppriktig rasistiske ytringer, men ville peke hen mot et overordnet nivå.

Dette overordnede nivået handler om spillereglene for den offentlige samtalen, som er det liberale demokratiets livsnerve.

Det er forunderlig hvilken sprengkraft som ligger i resirkuleringen av gamle klisjeer,

Bildet har en forhistorie: Jeg laget en bok med tittelen «In His Name», hvor jeg tegnet mest mulig støtende karikaturer av ugjerningsmenn som begår overgrep mot andre mennesker i religioners navn.

Min heltinne i boken var den muslimske superhelten Miss Suppressionfighter. Det var en feministisk bok viet latterliggjøring av ugjerningsmennene og autoritetene de støtter seg til. Tegningene var kanskje banale, men det var fordi de var en respons på overgrep som var himmelropende banale i all deres grusomhet.

Min norske forlegger valgte å brenne opplaget på 2500 bøker på grunn av frykt for represalier. Den ble så trykket og publisert på forlaget til Kåre Bluitgen i København, til karikaturstridens 10 års markering. Denne opplevelsen av frykt hos en forlegger, som så rettferdiggjør selvsensur og ender i makulering, ble en vekker.

Ytringsrommet krymper

Der jeg tidligere hadde trodd at vi hadde et fritt ytringsrom, ble det klart at dette rommet i realiteten var i ferd med å krympe inn. Det som i den svenske debatten kalles «åsiktskorridoren», altså rommet for hvilke oppfatninger det er mulig å fremme i det offentlige rommet uten å møte sterke sanksjoner, blir stadig mindre.

Rasisme er etter min mening den laveste og dummeste måten å forholde seg til ens medmennesker på. Like fullt bør rasistiske ytringer tillates.

Jeg frykter vi på sikt kan få samme tilstander som i våre naboland, hvor man omdefinerer retorikken, og sekkebetegnelsen «rasisme» til slutt blir så vid, at ytringer som klart faller innunder ytringsfriheten blir stemplet rasistiske.

La meg presisere: Rasisme er etter min mening den laveste og dummeste måten å forholde seg til ens medmennesker på. Like fullt bør rasistiske ytringer tillates i det offentlige rommet.

Historieforfalskning

Svenskene brant syv av ni malerier de fant rasistiske, av den svenske kunstneren Dan Park, som i tillegg ble idømt 6 måneders ubetinget fengsel. Det er ikke en anstendig og sivilisert stat verdig. Dette er den perverterte, og altfor symbolladete handlingen fra et nabofolk som altfor lenge har undertrykt fakta og historiske narrativ.

Negerkongen er fjernet fra Pippi Langstrømpe. Annen litteratur blir finlest for ikke å støte, og presumptivt støtende materiale blir fjernet – for alltid. Jeg mener at vi må bære fortidens narrativ, gjøre narr av dem, og ikke feie vår skam under teppet.

Dette fører til ren historieforfalskning, og er en direkte trussel mot et fritt og inkluderende samfunn. Hvilke øyne skal vi se fremtiden med, om vi har øyne som er blinde for fortiden?

Jeg tegnet politiker Ali Esbati, som ape, med den repeterende teksten; «ni är alla rasister, rasister….» da han beskyldte NRK for rasisme etter de sendte en reportasje fra en svensk forstad med store innvandringsproblem. Det er denne «kampen mot virkeligheten» jeg vil til livs.

Rollen som krenkbar og krenket er våpen som brukes aggressivt for å bringe meningsmotstandere til taushet.

Dette er mentaliteten som ønsker å fjerne vår fortid og kulturarv, som vil nekte oss relevant informasjon om vår samtid, fordi den krenker. Men hvem blir krenket? De som ikke vil forholde seg til virkeligheten?

Resultatet av dette er, slik vi har fått eksempel på fra en svensk skole, at historien om Holocaust ikke blir undervist, fordi det strider med islamsk historiekunnskap. I respekt for en annens forfalskning, vil vi da forfalske vår egen?

Bevisst bruk av det primitive

Apekarikaturen er det mest basale og banale virkemiddel innen satire. Det blir ikke stort mer primitivt enn som så. Siden Esbati vel er den i Sverige, på linje med journalisten Henrik Arnstad, som deler ut flest rasistkort per sesong, var det naturlig å spille på dette. Svar på tiltale. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Misbruken av rasismebegrepet ser jeg som en større fare enn selve rasismen i den norske offentligheten i dag.

Jeg arbeider planmessig: Jeg ville la det gå en stund for å se reaksjoner, og så poste tegning nummer to, hvor Esbati tar av seg apekostymet. Innforstått: rasismekortet kan benyttes der det er mest passende i et ordskifte, for å sverte og tause meningsmotstandere. Rollen som krenkbar og krenket er våpen som brukes aggressivt for å bringe meningsmotstandere til taushet.

Misbruken av rasismebegrepet ser jeg som en større fare enn selve rasismen i den norske offentligheten i dag.

Den undergraver muligheten for helt nødvendige diskusjoner av hvordan vi skal klare å leve sammen i et stadig mer flerkulturelt og verdipluralistisk samfunn.

Artikkelen er oppdatert med en kildehenvisning til opplysningen om at man ved en svensk skole ikke underviser i historien om Holocaust.