Norske forbrukere er opptatt av kvalitet, nesten inntil det absurde. Skoleungdommer vil ha jakker til 7.000 kroner, vi booker stadig flere ferier på femstjerners hoteller og ingen blunker hvis du har en klokke som koster en månedslønn. På alle områder er det kvalitet som står i fokus, med unntak av ett: mat.
SE OGSÅ: Debatt om denne kronikken på Dagsnytt Atten (starter ettter 51 minutter).
Et knippe leverandører styrer alt
Når det kommer til hva vi putter i oss morgen, middag og kveld, tenker norske forbrukere omtrent som de gjorde etter krigen, da økonomien faktisk tilsa at maten ikke burde være for dyr. Så lenge det er billig nok, godtar vi tomater uten smak, at et knippe leverandører styrer alt som har med frukt og grønt, kjøtt og meierivarer å gjøre, og et fravær av mangfold i butikkene som raskt blir åpenbart for de fleste som har tilbragt tid utenfor Norges grenser og spist noe annet enn hotellmat.
Yngve Ekern skrev i Aftenposten i går om hvilken nedtur det er å komme hjem fra Italia og oppleve det knappe utvalget i norske butikker. Selv forteller jeg av og til mine norske venner om hvordan det er mulig å kjøpe økologisk melk på danske bensinstasjoner.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Enorm maktkonsentrasjon i matbransjen
Prisfokuset blant norske forbrukere har allerede ført til en enorm maktkonsentrasjon i matbransjen – noen vil kalle det et monopol på en del områder – og en samrøre mellom politikk og næringsliv som vi ikke godtar i andre bransjer. Og du trenger ikke å være samfunnsviter for å forstå at når Ica overlater all sin innkjøps- og distribusjonsmakt til NorgesGruppen, så blir skjevfordelingen enda større.
Ingen nordmenn sulter og de fleste opplever at de spiser helt grei mat allerede – så hvorfor er dette et problem? Fra vårt ståsted, som små aktører i restaurant- og matbransjen i Norge, men også som engasjerte forbrukere, har utviklingen flere uheldige sider.
Veldig få produsenter i butikkene
Når stadig mer makt konsentreres på færre aktører, forsvinner vår mulighet til å utøve forbrukermakt. Det er som om vi skulle akseptere at alle menn i Norge må gå med den samme jakken, kanskje tilbudt i to farger, men alltid i den modellen og i den kvaliteten som produsenten finner det mest lønnsomt å produsere det året.
Sånn er det i praksis når vi går i en butikk i dag, og nesten utelukkende finner varer fra 3–4 store produsenter. Og så er det ikke nødvendigvis sånn at det er noe galt med disse produsentene i seg selv, men fraværet av valgfrihet for forbrukerne gjør at disse produsentene og distributørene ikke i særlig grad behøver å tenke på hva kundene mener. Da blir regnestykker viktigere enn kjøttstykker og mer av det samme holder i massevis. Når vi som forbrukere helt siden barnehagen har lært å spise det som ligger foran oss på tallerkenen, uten å stille spørsmål til hverken kvalitet, opprinnelse eller innhold, møter matmakten i realiteten liten motstand.
Tvinges til å akseptere vilkårene
Løsningen og håpet for den bevisste og kritiske forbruker i dag, er de lokale produsentene som fokuserer mer på kvalitet enn kvantitet og som har det samme engasjementet for maten de lager, som kundene som spiser den.
Når makten konsentreres, blir disse produsentenes posisjon svekket – og den er virkelig ikke spesielt sterk fra før. Når de ikke har alternative måter å selge råvarene og maten de produserer på, må de i realiteten akseptere prisen og vilkårene de blir tilbudt. Slik jeg kjenner disse produsentene, vet jeg at de ikke kommer til å produsere dårligere kvalitet når prisene presses.
Noen av dem kommer til å gi seg – de siste årene har det blitt lagt ned eller slått sammen syv gårdsbruk om dagen i Norge – mens andre må basere seg utelukkende å levere til aktører som Maaemo. Vi setter bokstavelig talt pris på det de dyrker og produserer. Men desverre er vi ikke store nok til å gjøre en forskjell når markedsandelene deles opp. Dette betyr at mangfoldet blir enda dårligere og kundene må gå til oss for å oppleve den kvaliteten på råvarer de burde ha funnet i butikken.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Politikerne må vise at de mener alvor
Det jeg beskriver er en ønsket utvikling. Men realiteten er at myndighetene og politikerne kunne ha gjort noe med dette hvis de ønsket. De kunne ha begrenset maktkonsentrasjonen ved hjelp av konkurranselovgivningen. De kunne stilt krav til mangfold og kvalitet i de enorme mengdene med mat som hver dag leveres til offentlige kantiner, sykehjem, sykehus og andre institusjoner. De kunne med andre ord ha vist i praksis at de mener alvor når de i valgkampen snakker om betydningen av norsk matkultur, lokal produksjon og levedyktig norsk landbruk.
De kunne ha gjort det – og nå har de muligheten igjen.
