Alle som er syke skal selvsagt få en ytelse for å kompensere for tapt arbeidsinntekt. Men vi skal vokte oss vel for å gjøre folk syke for at de skal få hjelp. Unge som henvender seg til NAV får i økende grad en diagnose og et tilbud om en helseytelse. Men det mange unge egentlig trenger er hjelp til å komme seg ut i arbeid.
Er veksten i psykiske lidelser blant unge egentlig et uttrykk for mangel på tilgang til arbeid for unge som har kommet litt skjevt ut?
I dag er det over 27 000 unge mottakere av arbeidsavklaringspenger, og antallet har vært økende de siste tjue åra. Diagnosen som øker mest i denne gruppa er lettere psykiske lidelser. Dette er unge som mottar en trygd fra NAV og et tilbud om oppfølging og arbeidstrening. Men alle disse personene har også en medisinsk diagnose, ellers ville de ikke ha fått denne ytelsen.
Hva er prosessen bak å sette diagnoser på disse unge menneskene, når det er tilgangen til arbeid som er problemet?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Diagnose: Sover mye, snur døgnet
Her er et eksempel som forklarer hva som kan skje: En ung mann sitter hjemme på gutterommet. Han er 22 år. Han drikker for mye. De andre vennene har fått seg kjæreste, de har vært i militæret, de har begynt å studere, eller tjene egne penger. Han treffer dem av og til i helgene, men det blir sjeldnere og sjeldnere. Livet går. De stikker ikke innom så ofte lenger. Han sover mye. Snur døgnet. Surfer på nettet. Mamma og pappa maser. Vil at han skal jobbe, komme seg videre. De er bekymret.
Til slutt går han til NAV. Han vil ha hjelp. Hjelp til å finne seg en jobb. Hjelp til å komme seg videre i livet. Hjelp til å få litt penger.
På NAV-kontoret får den ungen mannen spørsmålet: «Føler du deg nedfor?» Ja, han gjør jo det. «Har du dårlig selvtillit?» Ja, han har mista trua. «Trenger du penger?» Jo, det hadde også vært fint.
NAV sier: Vi kan hjelpe deg. Men vi ser at du har gått lenge hjemme. Du har fått progresjon på både rus og psykiatri. Du kan gå til legen. Det kan være at du kvalifiserer for arbeidsavklaringspenger.
Og legen skriver ut diagnose – psykisk lidelse, skriver han. Depresjon, livskrise, kanskje til og med angst, skriver legen. Mannen får arbeidsavklaringspenger og hjelp fra NAV.
Trenger han diagnosen?
LES OGSÅ: Hvordan redde velferdssamfunnet
Må være syk først
Man kan få arbeidsavklaringspenger i inntil fire år. Dette gir stabilitet og forutsigbarhet i økonomien til personer som sliter med å komme over i arbeid. I tillegg gir en lang stønadsperiode NAV god tid til å hjelpe personer over i arbeid, før pengene løper ut. Men NAV stiller også krav og betingelser til mottakere av arbeidsavklaringspenger. De må møte på tiltak eller ta imot tilbud om behandling, ellers kan NAV kutte i stønaden. Dette er altså en trygd som legger til rette for aktivitet. Alt dette er veldig fint.
Hva er så problemet for unge mottakere av arbeidsavklaringspenger?
Arbeidsavklaringspenger forutsetter «nedsatt arbeidsevne». Arbeidsevnen din, sier NAV, må være nedsatt med minst 50 prosent, på grunn av et helseproblem. Dette må dokumenteres av en lege. Dokumentasjonen fra legen er en diagnose, og den diagnosen som øker mest er lettere psykiske lidelser. Etter at du har fått dokumentert nedsatt arbeidsevne, så kan du søke NAV om arbeidsavklaringspenger.
Men hva har da skjedd? Jo, du har blitt syk!
Systemet legger opp til at personer først må gjøres syke før systemet kan tilby hjelp.
Vi må spørre oss: Vil diagnosen hjelpe unge mennesker til å få en jobb? Trolig har det motsatt effekt. Arbeidsgivere er som kjent ikke så interessert i å ansette personer med psykiske lidelser.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Mer arbeidstiltak
Det vi trenger er et NAV, hvor arbeid står mer sentralt. Vi må legge bedre til rette for at NAV skal kunne hjelpe unge over i ytelser som ikke krever en diagnose først. Det finnes andre muligheter i NAV-systemet i dag, men det er ikke her vi ser veksten i unge stønadsmottakere.
Unge mennesker som sliter med overgangen fra skole til voksenliv trenger ofte kompetanse, mer utdanning, et fagbrev og en mulighet til å prøve seg i arbeidslivet. Men unge mennesker utenfor arbeidsmarkedet trenger som alle andre også penger.
Leger som portvoktere
Legene har i for stor grad blitt gjort til portvoktere av ytelser i velferdsstaten.
Konsekvensen er en unødvendig sykeliggjøring av unge mennesker som sliter med å finne seg en jobb. Hvis problemet ligger i inngangen til arbeidsmarkedet, eller i formidlingen av arbeid, så er ikke løsningen å gi unge folke en diagnose og oppfølging hos psykolog. Vi må ha et trygdesystem som hjelper unge med penger og med arbeidstiltak, ikke et som sykeliggjør unge.
A’en i NAV står for arbeid. Den må ikke NAV og politikerne som forvalter dette store velferdssystemet slippe av syne.
