Den sultne mannen

Vi har visst det. Vi har forsøkt å forberede oss på det. En gang måtte det ende. En gang måtte han gi seg. Men lik en pasient med åpenbare symptomer som gruer seg til å høre legen si den endelige diagnosen, har vi begått unnvikelsesadferd. Vi ville ikke tenke tanken. Vi ville ikke høre det endelige. Vi ville ikke høre de dårlige nyhetene. Vi ville at ting skulle være slik de var.

Nå er det ikke lenger slik det var. Det var sol da jeg sto opp, det regnet da jeg gikk fra jobb. Sir Alex Ferguson skal ikke lenger være manager. Det er dårlige nyheter for alle oss som er glade i Manchester United.

• LES OGSÅ: Slik kunngjorde Manchester United avgangen
• LES OGSÅ: – Fergusons etterfølger blir presentert innen 48 timer

Oss mot dem

Han ankom en av Englands mest populære klubber i 1986. Laget hadde ikke vunnet serien på 19 år. Liverpool hadde dominert. 27 år senere står United med 13 ligatitler under Ferguson, 20 totalt. Liverpool har ikke vunnet serien siden 1990. I 2002 innrømmet han hva som var hans største motivasjon:

«My greatest challenge is not what's happening at the moment, my greatest challenge was knocking Liverpool right off their f***ing perch. And you can print that.»

Oss mot dem. Oss mot dem. Oss mot dem. Det er det det dreier seg om i Sir Alex Fergusons verden.

Det er så sterkt grunnfestet i hans mentalitet at det smitter over på alle rundt ham, selv hans kone Cathy. Hun ble satt til bords med Brian Kidd, en tidligere Ferguson-assistent som mot Fergusons ønske ble Blackburn-manager i 1998, under et middagsselskap ti år senere. Hun tok ikke imot hånden hans da han forsøkte å hilse.

Ferguson har bannlyst journalister som han mente gikk over streken. Han nektet å låne ut spillere til klubber med managere som han kranglet med. I syv år nektet han å snakke med BBC, etter at kanalen publiserte en dokumentar hvor en av hans sønner kom uheldig ut.

Samtidig er historiene mange om hvor godt han tar seg av sine tidligere spillere. De er velkomne til å ringe ham når som helst. Enkelte har benyttet Uniteds treningsanlegg som opptreningsarena når de selv ikke har hatt klubber å spille for.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

(Saken fortsetter under bildet)

Ukuelig vilje

Men det holder ikke å dele verden i to for å bli best. Man må sørge for å være bedre enn de andre. Hele tiden. Ferguson har hatt en sult i seg. En ukuelig vilje til å utvikle seg selv, og til å forkaste gårsdagens sannheter. Han har krevd det samme av de rundt seg. Det er en av grunnene til at han har skapt vinnere.

Derfor har han gang etter gang, gjerne ett eller to år før alle andre har skjønt noe av det, solgt spillere hvis karrierepiler peker nedover. Alltid på grunn av mangel på sult hos spillerne. Alltid på grunn av kronargumentet «ingen spillere er større enn klubben».

Den evige jakten på forbedring gjelder også det taktiske. Fra en ren 4-4-2-formasjon på tidlig nittitall rendyrket Ferguson en kompakt og defensiv 4-2-3-1-formasjon i Champions League etter kvartfinaletapet for Real Madrid i 2000. På grunn av mangel på rene spisser ble denne formasjonen videreutviklet til en tilnærmet 4-3-3-0, med Ronaldo, Giggs og Rooney i frie roller foran tre sentrale midtbanespillere. Når han fikk kloa i Robin van Persie i fjor sommer, dro han frem 4-4-1-1-formasjonen.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Ga spillerne selvtillit

Ledelse dreier seg om å få det beste ut av sine medarbeidere. Ledelse av et team dreier seg om å få mennesker til å trekke i samme retning. En av Fergusons definitive styrker har vært hans evne til å holde seniorstallens 25 topptrente, ambisjonsrike og ærekjære spillere fornøyde. De har visst at de har vært satt pris på. De har fått selvtillit. De har visst at det kommer kamper der de får spille nøkkelroller.

Ole Gunnar Solskjær fortalte meg en gang om hvordan Ferguson ga ham selvtillit. Det hele virket ganske enkelt.

– Når du tar på deg Manchester United-drakta og går ut på banen, så er du vurdert som god nok av meg, fortalte han.

Derfor kunne Solskjær tåle benkesliting i perioder. Han visste at hans sjanse skulle komme.

På det personlige planet omtales han som unik. Som en som bryr seg. Som en som husker hva du heter, og hva du er opptatt av. Som en som vet hva som skal til for at du skal bli bedre.

Tro mot idealene

Arbeidersønnen fra Govan i Skottland endte ikke opp med å menge seg med jernvridere, slik hans jevnaldrende gjorde. Han ble i stedet satt til å mingle med dresskledd fiff. Likevel har Ferguson holdt seg tro mot sine idealer, selv med jobb som toppleder i en milliardbedrift. Hans mantra er at hardt arbeid aldri går av moten. I møte med sterke kommersielle interesser har posisjonen bestandig vært klar: Jeg gjør ingenting som ikke er til det beste for Manchester United.

Simon Hattstone, journalist og City-supporter på sin hals, fulgte Sir Alex i tre dager i 1999.

«I presumed I’d hate him. I didn’t. What impressed me most was his ability to talk to people. (…)And the fact I didn’t hate him made me hate him even more», skriver han i dagens The Guardian.

Og så David Moyes, da. De fleste tipper ham som Sir Alex’ etterfølger. Han er fra den samme byen som Ferguson. Han oppgis å være av samme støpning – ærekjær og dyktig til å behandle mennesker. Men han får en ekstremt vanskelig jobb.

Diagnosen er stilt. Det er ikke et snev av lettelse hos meg. Takk for at du har forvandlet Manchester United, Sir Alex. Det blir et tomrom uten deg. Hvem skal holde oss sultne nå?

• LES OGSÅ: United-supportere skeptiske til Moyes: – Ville gått for Solskjær
• LES OGSÅ: Blanda kjensler etter Ferguson-avgang