1. juli trådte den nye åndsverkloven i kraft, en lov som svært få har hørt om, og som det har vært svært lite debatt rundt i det hele tatt.
Den har fått lov til å passere uten nevneverdig oppmerksomhet, og uten særlig politisk kontrovers. Samtidig er det også en lov som tilsidesetter grunnleggende rettigheter vi lenge har tatt for gitt.
Kan begjære taushetsplikt opphevet
Den nye loven åpner for at rettighetshavere eller andre på vegne av rettighetshaverne kan registrere IP-adresser ved mistanke om krenkelser på opphavsretten. Før var dette mulig kun ved å søke konsesjon fra Datatilsynet i forkant, og var strengt regulert. Konsesjonen har blitt erstattet med meldeplikt ved denne typen virksomhet. Det gir altså rettighetshavere mulighet til å begjære Post- og teletilsynet om å oppheve internett-tilbyderens taushetsplikt overfor kunden, i tillegg til at sider som «åpenbart og i stort omfang krenker opphavsretten» kan begjæres blokkert.
Den viktigste endringen er dog at denne prosessen kan utføres uten at politimyndigheten innblandes, slik at overtredelser kan utføres sivilrettslig. Det åpner samtidig for at rettighetshavere kan sende brev til navngitte personer de mener står bak krenkelser uten noen som helst rettslig behandling i forkant.
Mister rettigheter
Om jeg skulle finne på å tømme postkassa til naboen min, og åpne brevene han eller hun har fått tilsendt, risikerer jeg bøter og opp til seks måneders fengsel. Når jeg sender postkort til foreldrene mine når jeg er på ferie, og legger dette i en konvolutt kan jeg stole på at hverken postverket, postmannen eller naboen til foreldrene mine åpner konvolutten med postkortet i. Samtidig vet jeg også at ingen med overlegg har lov til å forsøke å hindre mitt postkort i å komme frem til mine foreldre, og det er ingenting i loven som pålegger meg å identifisere meg som avsender av kortet.
Den samme tryggheten kan ikke du og jeg lenger ha, når vi benytter oss av ulike tjenester på internett. Internett er ene og alene et kommunikasjonsmiddel. Alt vi foretar oss på internett, foregår i samhandling med andre mennesker og andre datamaskiner. Denne kommunikasjonen har så langt vært beskyttet av at vi som deltagere lenge har hatt de samme rettigheter som om kommunikasjonen hadde vært manuell.
Så kom datalagringsdirektivet, som kan sammenlignes med at postvesenet begynte å kreve legitimasjon hver gang vi skulle poste et brev, samt at avsender skulle fremgå tydelig og klart, for i ettertid kunne spores. All informasjon postvesenet samlet inn på denne måten, måtte de i tillegg lagre i arkiver i minst 10 år, før informasjonen kunne destrueres. Men Datalagringsdirektivet (DLD) sørget så langt for at innholdet i brevene enda var trygt. Ingen hadde innsyn i innholdet i brevene, kun hvem som sendte brev til hvem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Ingen ville akseptere det
Om den nye åndsverkloven hadde omfattet postvesenet, ville det betydd at private selskaper med kommersielle interesser hadde hatt muligheten til å oppsøke postvesenet og kreve å få utlevert informasjon om din adresse, slik at de også kan overvåke innholdet i brevene dine.
Ingen ville akseptert en slik kontroll av postvesenet. Vi har heldigvis så sterk respekt for personvernet i Norge at vi ikke tillater noen å lese andres post. Problemet er at mer og mer av dagens kommunikasjon skjer på internett, uten at vi enda har utviklet gode etiske retningslinjer for overvåkning av denne kommunikasjonen.
Skyldes mangel på kompetanse
Selv om åndsverkloven er formulert med de beste intensjoner, bidrar den til å forvitre våre mest grunnleggende rettigheter. At dette i tillegg skjer nesten uten at offentligheten tar del i det, er høyst alarmerende. DLD førte i det minste til debatt. Åndsverkloven har nesten bare fått teknokrater og bransjemedier i tale.
Reaksjonene har dog vært unisone, samtlige med teknisk kompetanse og bakgrunn har advart mot denne utviklingen. Unntaket har selvsagt kommet fra rettighetsorganisasjonene, de som har kjempet frem denne loven i utgangspunktet.
Dette skyldes regelrett mangel på kompetanse. Jeg tror ikke kulturminister Hadia Tajik har lagt frem denne loven med den hensikt å forvitre personvernet og rettsvernet til den jevne borger i Norge, men implikasjonene i loven viser en utvikling i den retning. Om vi i tillegg tar i betraktning de siste ukers debatt rundt Edward Snowdens lekkasje, blir det mer enn tydelig at dette er en utvikling som allerede har skutt fart.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Det er ennå ikke for sent
Internett har vokst til å bli den viktigste bestanddelen i vår moderne infrastruktur, og internett er avhengig av at brukerne av nettet har tillit til tjenesten. I det øyeblikk befolkningen mister tillit til personvernet, vil også systemet kunne ramle sammen. Internett er grunnlagt på frihet, og det er også friheten som definerer suksessen bak internettets fremvekst. Ved å åpne for stadig økende overvåkning og innholdskontroll, risikerer man samtidig å ødelegge selve fundamentet for et fungerende internett, nemlig den frie flyten av informasjon, personvernet og pressefriheten.
Men det er ennå ikke for sent. Det er fortsatt partier i Norge som tar rettssikkerheten og personvernet seriøst. Av alle partiene på Stortinget, er det kun Venstre som har uttalt seg som motstandere av denne loven, i tillegg vil dette være den viktigste saken vi i Piratpartiet går til valg på. Som innbygger er det vi som har krav på innsyn i staten, ikke staten, eller andre, som har rett til innsyn i våre privatliv.
