Ingen, med unntak av terroristene og deres tilhengere, er uenige i at terrorisme må bekjempes. Spørsmålet er hvordan det gjøres mest effektivt. Det er nå en reell fare for at virkemidlene som brukes, bidrar til å skape problemet som var ment å løses. Det skyldes blant annet at de angriper symptomene i stedet for å behandle årsaken. Terrorisme og voldsforherligende ideologier utgjør en kreftform som trolig må helbredes med cellegift i stedet for kirurgi.
De vestlige landenes reaksjoner på terrorangrep fra muslimske fanatikere er av to slag: Militære angrep og tiltak for å fremmed indre sikkerhet (securitisation). Risikoen er altså at slike tiltak bare vil gjøre vondt verre. Du bekjemper ikke hat med forakt, mistillit med mistenksomhet.
Allerede nye bomber
Både vestlige land og Russland har sluppet bomber på syriske mål en stund nå. Frankrike har deltatt i litt over en måned, og allerede halvannet døgn etter terrorangrepet i Paris sendte Frankrike tolv jagerfly, som slapp 20 bomber over Raqqa, den såkalte hovedstaden til Daesh (‘IS’). Ifølge det franske forsvarsdepartementet traff de blant annet en militær treningsleir og et våpenlager. Men ifølge en motstandsgruppe i Syria (Raqqa is Being Silently Slaughtered), traff luftangrepene også et idrettsanlegg, et museum, klinikker, et kontorbygg og en kyllingfarm. De gode nyhetene er at ingen sivile skal ha blitt drept denne gangen.
Sivile lider
Men det er ikke uvanlig at sivile blir drept av luftangrep. Ifølge The Guardian har amerikanske droner, som i flere år har være brukt for å få has på totalt 41 terroristledere i Pakistan og Jemen, drept 1147 mennesker i disse landene, mens flere av terroristene stadig lever i beste velgående. Når det gjelder Syria, opplyser Human Rights Watch at de russiske angrepene i slutten av oktober drepte rundt 60 sivile. Alt tyder på at vestlige bombetokt i Syria også har ført til flere titalls sivile ofre, kanskje flere hundre.
Til tross for Daesh' brutalitet, har regjeringsstyrkene flere liv på samvittigheten. Det anslås at hele 80 prosent av de sivile ofrene i krigen er drept av Assads regjering. Dermed er det ikke sikkert at alle syrere opplever det som om omverdenen er på deres side, dersom de nå ensidig angriper Daesh snarere enn regjeringen. Det danner seg lett et inntrykk av at et menneskelivs verdi avhenger av velstand, bosted og hudfarge. For ikke å si religion.
Feil strategi
Helt siden terrorangrepet mot USA 11. september 2001 har vestlige stater, i ulike konstellasjoner, brukt bomber og droner for å bekjempe terrorisme og brutale diktaturer, fra Afghanistan til Libya. Det er usikkert om denne strategien har hjulpet. Mye infrastruktur er ødelagt, mange uskyldige mennesker er drept, og mange vil nok mene at de vestlige landene har levert viktige bidrag til å ødelegge land de hevder at de er med på å redde.
Militære flyangrep treffer aldri bare mennesker og sjelden bare de menneskene de er ment å treffe. For dem som rammes, bidrar de neppe til å skape begeistring for statene som står bak. De kan faktisk være en oppskrift på opptrapping av terrorisme ut fra en gjengjeldelseslogikk.
- FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Risikerer å produsere mer terrorisme
Den andre familien av tiltak dreier seg om å øke sikkerheten i landene som er truet av terrorisme, gjennom forsterket grensekontroll, politiaksjoner og overvåkning av både personer og institusjoner som anses som mistenkelige. Dersom det var mulig å identifisere alle potensielle terrorister, og uskadeliggjøre dem, ville denne typen kirurgi ha vært mer presis og effektiv enn bombeangrep mot antatte terroristreir i Midtøsten.
Problemet er at man med nødvendighet famler i blinde. Det er jo ikke slik at det finnes to typer mennesker i verden, altså terrorister og alle andre, altså at «terrorister» er en avgrenset kategori av mennesker, og at terrorismen tar slutt så snart de er utryddet. Tvert imot vil kampen mot terrorisme, spesielt når den rammer uskyldige enten gjennom luftangrep eller intern sikkerhetspolitikk, forsterke en allerede eksisterende opplevelse av utenforskap, diskriminering og urettferdighet. Den bidrar til økt mistenksomhet, redusert tillit og forsterket polarisering i europeiske samfunn der fremveksten av høyrenasjonalisme har vært merkbar helt siden slutten av forrige århundre, men virkelig har skutt fart de siste årene.
Kampen mot terrorisme risikerer med andre ord å produsere mer terrorisme, ikke mindre. Og alminnelige mennesker risikerer å bli holdt som gisler i det ideologiske rustningskappløpet mellom islamister og høyrenasjonalister. Kreften har spredt seg, og kirurgi er ikke lenger et behandlingsalternativ.
Alle liv like mye verdt
Hva er så alternativene? I en ideell verden ville gode krefter samle seg om å bidra til en positiv økonomisk og sosial utvikling i de stagnerte områdene som bidrar til så mye av utryggheten i verden for tiden. Dette er et langsiktig og usikkert alternativ. Jeg har ikke løsningen, men den må være av en slik art at den ikke bidrar til å forsterke en ideologisk polarisering som bare militante muslimer og høyrenasjonalister tjener på.
Det ville utvilsomt hjelpe å vingestekke Saudi-Arabia, som er storeksportør av våpen og religiøse fordommer, og å gi støtte til sunnimuslimer i Irak og Syria som tar avstand fra Daesh. Det viktigste er likevel å innse at kampen må terrorisme må begynne og slutte med prinsippet om at alle liv er like mye verdt. Og det er nødvendig å gi ungdommen et fremtidshåp som er mer overbevisende og troverdig enn begeistringen Daesh skaper. De europeiske muslimene som blir rekruttert til organisasjonen er gjerne rotløse unge mennesker som har et sterkt behov for å bety noe og å være del av et storslagent prosjekt. De fortjener noe bedre; spørsmålet er om våre samfunn er i stand til å gi dem det.
Selvfølgelig representerer Frankrike sivilisasjonen, mens Daesh står for et barbari som for tiden er uten sidestykke i sin fanatisme og grusomhet. Det er derfor vi i Vesten nå må vise at vi er kommet lenger enn de intolerante fanatikerne i Daesh, ikke ved å vende det annet kinn til, men ved å vise i ord og handling at vi tror på respekt, mangfold og humanistiske verdier. Mot en slik cellegift kjemper selv de hissigste kreftceller forgjeves.
SE Ytrings spesialsending etter terroren i Paris:
