Politikere har forsøkt å regulere internett like lenge som det har eksistert. Myndighetenes kamp mot ulovlig fildeling har vært særlig heftig debattert. Til nå har de fleste politikere imidlertid unnlatt å regulere innbyggernes lovlige valg på internett. Pornografien er det kanskje fremste eksempelet.
Pornorevolusjonen på internett, hvor man gratis kan se et ubegrenset antall filmer i et ubegrenset antall sjangere i Youtube-format, har antagelig påvirket vår verden mer enn vi tror. Ikke bare har utberedelsen av amatørporno nærmest utradert den profesjonelle pornobransjen – den har også blitt en del av hverdagen til millioner av menn.
I en undersøkelse gjort av BBC i 2008 fremkom det at 80 prosent av britiske menn mellom 18 og 24 år hadde sett porno på nettet. Antagelig er tallet høyere dersom man korrigerer for hvor ærlig mennesker svarer i denne typen undersøkelser. Norske gutter ligger i verdenstoppen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Porno og barn
Det er all grunn til å tro at dette gjør noe med vårt forhold til seksualitet, på godt og vondt. Bildet blir mer alvorlig når barn puttes inn i ligningen. Barnepornografi til side (kanskje det eneste området hvor vi tillater omfattende inngrep i nettfriheten); barna våre har tilgang til den samme pornoen som voksne med et tastetrykk. Dette utfordrer moralen vår.
Barn er nysgjerrige, også på sex. Stoler vi på at foreldre tar ansvar for å skjerme barna fra unødig og brutal seksualisering? Og dersom de ikke gjør det, er det storsamfunnet som har ansvaret? Til nå har svaret stort sett vært ja på det første, og nei på det andre.
Storbritannias statsminister David Cameron gir oss nå et annet svar. Denne uken lanserte han et nytt lovforslag som pålegger internettleverandører å filtrere bort all pornografi innen 2014. Husstander må aktivt be om å skru av filteret, og i så fall havner du i et sentralregister som skal brukes av myndighetene i jakten på pedofile.
Cameron følger det klassiske dulteprinsippet. Han vil ikke forby pornografi, verken for privatpersoner eller nettleverandører, men han vil gjøre det vanskeligere å velge. Likevel går han alt, alt for langt.
LES OGSÅ PÅ NRK BETA: «Ønsker du tilgang til porno?»
Det frie nettet
Enkelte mener internett bør være uregulert til evig tid, og ser det som en liberal oase – et slags anarkistisk eksperiment – hvor menneskeheten viser at vi kan klare å oppføre oss uten å bli voktet av storebror. Tanken er nok i overkant naiv.
Jeg sympatiserer egentlig med Camerons uttalelse: «Bare fordi det er Internett betyr det ikke at det ikke skal finnes noen lover eller regler». Det er all grunn til å anta at jo mer integrert nettet blir i vår hverdag, jo større vil behovet for lovregulering bli. Samtidig som nettet brukes flittig av skoleelever, uoppdagede musikktalenter og menneskerettighetsaktivister, brukes det også av terrorister og barnemishandlere.
Når stadig flere gjøremål blir nettbasert, vil stadig mer av kriminaliteten følge etter. Dette kan gi lovgiverne legitimitet til relativt omfattende reguleringer. Men Cameron har først og fremst vist oss hvordan det ikke skal gjøres.
Prinsipielle utfordringer
For å ta det prinsipielle først: Porno er lovlig. Det er ikke alle som liker det, men det er altså fullt ut lovlig å filme seg selv eller andre samtykkende ha sex og legge det ut på nettet – og like lovlig å se på. Det er ytterst problematisk dersom innbyggerne skal måtte be staten om tillatelse til å gjøre noe de har lov til, slik Camerons modell innebærer.
Sentralregisteret du da havner i er om mulig enda mer foruroligende. Her skal britiske myndigheter overvåke søkeordene dine. Hva skjer om en kompis kødder med deg og søker etter ulovlig porno? Dessuten – med britiske mediers relativt lave respekt for privatlivets fred i mente – hva skjer dersom det kommer frem at kjendiser har skrudd pornofilteret av? Enda verre – hva med høytstående politikere?
Og hvilken garanti har vi for at filteret vil brukes til nettopp dette og ingenting annet? Denne loven kommer som svar på en stor aviskampanje der britiske medier har satt barns forhold til porno på agendaen. Hva skjer når mediene finner en ny, stor utfordring som politikerne må løse?
Ungdom har lov til å se på voldelige filmer, men det kan jo være farlig. På med voldsfilteret. Leser flere ungdommer høyreekstreme blogger? På med nazifilteret. Selv om Camerons opt-out-filter virker som et relativt lite inngrep, åpner det døren for en moralisme og en overvåkning ingen av oss vil være komfortable med.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Praktiske kortslutninger
Et annet spørsmål er om det i det hele tatt er mulig å blokkere porno. Er det noe internettet har vist oss hittil, er det at mennesker som vil omgå plagsomme regler har en voldsom kreativitet. Dersom legitimiteten til et forbud ikke er tilstrekkelig høy, vil det utvilsomt oppstå et marked for tekniske løsninger som omgår regelverket.
Dette må både Cameron og hans medarbeidere ha tatt innover seg. Så hvorfor innfører de det nye pornoregelverket da? Jo, det kan tenkes at logikken er som følger: Vi blir kanskje ikke kvitt internettporno, men det blir i hvert fall vanskeligere å få tilgang, og kanskje om noen år har vi teknologien til å stoppe det.
Det er i så tilfelle en uansvarlig tilnærming fra britiske politikere. Å innføre en lov som man vet ikke vil bli fulgt, er å oppfordre til lavere respekt for loven.
David Cameron sa i talen om den nye loven at han ikke først og fremst snakket som politiker, men som far. Da foreslår jeg at pappa David slår på pornofilteret de fleste av oss allerede har hjemme, og oppfordrer andre fedre til å gjøre det samme.
