De søkte personlig frihet i Norge

De bar alle på drømmen om Europa, men den ble knust i møtet med det norske asylsystemet. Nå er de tilbake der de startet, i den kurdiske delen av Irak.

Til tross for hektisk byggevirksomhet som vitner om vekst og framgang har titusener forlatt denne delen av Irak de siste årene. Mange av dem satte kursen mot Norge.

Kan ikke gjøre som man vil

Bakeren Shabab Ahmed Karim vasket biler i Fredrikstad i fire år. da det ble klart at han ikke fikk asyl i Norge, takket han ja til en større pengesum og reiste tilbake dit han kom fra. Han sier dro til Norge for å få personlig frihet. Han forteller at det er umulig for han å ha en kjæreste i Irak. Det er til og med umulig å sitte på kafe alene med en jente.

– I Norge kan man drikke alkohol og sånne ting, det går ikke her. Og man kan være sammen med damer, sier han til NRK.

– Hva kan skje hvis man går ut med en dame her?

– Man kan bli drept, få en kule midt i pannen.

Han sier han liker det europeiske kulturen bedre fordi man får mer frihet. Folk NRK snakket med i Irak gir han rett: Å velge hvem du skal gifte deg med er ikke bare din sak. Det er familiene som ofte bestemmer. Irakisk Kurdistan er fortsatt preget av strenge regler for omgang mellom menn og kvinner. Kvinners ære er noe av det mest verdifulle å beskytte. En sterk æreskultur der æresdrap er den ytterste konsekvens preger fortsatt irakisk Kurdistan.

Forsker Kjersti Thorbjørnsrud ved Universitetet i Oslo sier at det er mange som søker seg til Norge fordi de ønsker mer personlig frihet. Sammen med andre forskere står hun bak en omfattende studie som blant annet har sett på årsakene til at så mange irakere velger å forlate landet sitt.

48 informanter av irakisk-kurdisk opprinnelse har deltatt i studien. Av disse er 19 avviste asylsøkere, 13 av dem nå bosatt irakisk Kurdistan.

• Les mer om studien her

– Det er et samfunn som er preget av streng sosial kontroll. En mann kan for eksempel ikke gå på kafe sammen med en venninne. Når man da får historier fra Vesten om hvordan man lever der, er det mange som lokkes av det, sier Thorbjørnsrud.

Må ha kontakter

Forskeren sier at selv om irakisk Kurdistan er i vekst og mange har fått bedre levekår, så er det mange som opplever at man må ha de rette kontaktene og kjenne de rette menneskene for å få jobb.

– Mange, særlig unge menn, føler de stanger hodet i veggen fordi de ikke får brukt evnene sine, sier hun.

Bilmekanikeren Rebar Yassin Abdullah var en av dem og som reiste til Norge. Etter fire år i Narvik returnerte også han frivillig til Irak.

– I Norge får man jobb hvis man er flink. Her hjelper det ikke mye om du er aldri så flink, det som betyr noe her, er å ha mektige venner, sier han oppgitt.

Han forteller at hvis han for eksempel skulle ønske å jobbe i politiet, må han kjenne noen med makt.

– Da kan man bli leder, med stjerner på skuldere og hele pakka, helt uten utdanning og erfaring. Det er helt vanlig her, mens i Europa der følger man loven, reglene følges hele veien, sier han.

Uansett hvor driftig han er, føler han at han ikke kommer noen vei. Fordi han ikke har de riktige vennene og slektningene.

Lyver for å få opphold

Men for å nå målet nytter det ikke å fortelle UDI at man søker mer vestlige verdier, for å få asyl må man fortelle om forfølgelse. Dermed er det mange som ikke snakker sant for å få opphold.

– Det er mange som lyver i sine forklaringer, derfor kan ikke norske myndigheter stole på at historiene er sanne. Derfor får noen som ikke skulle hatt det opphold, og motsatt. Det er noen som er i Norge på falske premisser, de burde vært i fengsel, sier kunstlæreren Khalid Rashid Muhamad.

Han husker fargen på skyene i Norge som sier han forlot en elskerinne som het Norge, da han reiste fra landet.

Forskeren på Universitetet i Oslo sier at mange asylsøkere ser på det å reise til Europa som et sjansespill.

Hun sier at noen for eksempel fortalte at de kom fra et uroligere område av Irak som det var lettere å få beskyttelse fra. Hun sier at mange av asylsøkerne opplevde asylordningen som tilfeldig og urettferdig og mente det var nødvendig å lyve for å få opphold.

– De følte at det var et slags lotteri og det ble en del av strategien å ikke fortelle sannheten til norske myndigheter, sier Kjersti Thorbjørnsrud.