Da tyfonen Haiyan traff Filippinene lå trondheimsmannen og klamret seg fast til taket sammen med barna på barnehjemmet, ansatte, frivillige og flere andre.
I kveld er han gjest hos Skavlan og forteller den dramatiske historien om hvordan barna og han overlevde tyfonen.
– Vinden ble først sterkere og sterkere. Så kom regnet. Sjøen blir urolig og blir bare sterkere og sterkere. Da vi ikke trodde det kunne ble verre ble tyfonen sterkere i tre timer til, forteller Erlend i kveldens Skavlan.
Les også:
Les også:
Klamret seg fast
Mens tyfonen raste over byens Tacloban steg vannet bare mer og mer inne i barnehjemmet Johannesen driver gjennom organisasjonen Streetlight. I løpet av noen timer står første etasje under vann og er på vei videre oppover trappa i 2. etasje.
Erlend og en snekker innser at vannet vil komme opp i toppetasjen og begynner å prøve å lage et hull i taket. De blir til slutt så desperate at Erlend blir nødt til å bruke sitt eget hode for å få stanget vekk takplatene.
– Vi løfter en og en opp på taket. Vi hadde ei som var gravid i 9. måned, vi hadde en som manglet beina og vi hadde en fem måneder gammel baby. Vi var 72 på taket, ei bikkje og en katt på taket under stormen.
Mens de satt på taket raste den kraftigste tyfonen noensinne rundt dem i 320 kilometer i timen.
– Jeg vet ikke hvordan vi greide å holde oss fast. Jeg husker at jeg ropte til folk at de måtte holde hodene nede og krype. Det kom ting susende gjennom lufta i 300 kilometer i timen. Jeg skjønner ikke, for å være helt ærlig, hvordan vi overlevde, sier Johannesen til Skavlan.
Da Haiyan endelig hadde rast seg ferdig lå store deler av byen Tacloban i ruiner. Tusenvis av mennesker var drept og savnet. Enda flere hadde mistet sine hjem.
Se hvordan barnehjemmet til Streetlight ser ut etter tyfonen i bildegalleriet
Vitne til drap
For Johannesen og de ansatte ved barnehjemmet blir fokuset å finne et trygt sted å få barna til.
– Vi tok oss ned fra taket og svømte inn mot sentrum av byen. Vi tråkket i kloakk fordi kumlokkene var borte og det var så sterk strøm i vannet at vi måtte trekke oss etter ledninger som lå i vannet.
I en by preget av kaoset etter tyfonen ser han flere døde mennesker i vannet, blir vitne til drap og vold.
– Det verste var da vi hørte at fangene i fengslet var blitt sluppet fri fordi de manglet mat. Vi hørte om voldtekter og da ble jeg redd for sikkerheten til ungene, sier Johannesen til Skavlan.
Johannesen får evakuert de minste barna og de frivillige ved barnehjemmet i løpet av kort tid. Arbeidet med å få frakte resten av barn og ansatte tar litt lengre tid. Det er krevende å få på plass nødvendig transport i det katastroferammede området.
Barnehjemmet i ruiner
Men uansett hvor travelt det er, så mister de voksne aldri fokuset på barna.
– Jeg har et fantastisk team. Alle fikk en felles oppgave. Bruk tid med ungene. Om noen satt alene med tankene skulle vi slutte med det vi gjorde og sette oss ned og være der for dem. Det var beskjeden på taket og uka før alle kom ut.
Nå er Erlend Johannesen hjemme i Norge for å bearbeide alle inntrykkene han har fått den siste tida. Tilbake på Filippinene er alle barna trygge og plassert hos organisasjoner som tar vare på dem.
Barnehjemmet til Streetlight ligger i ruiner.
– Jeg skal bygge opp barnehjemmet. Det bli bedre og større. Det var behov for oss for og nå er det i alle fall behov for oss. Jeg må ha litt hjelp først, så ærlig må jeg være, men så skal jeg være klar igjen og da skal vi tilbake. Det er det ingen tvil om, avslutter Johannesen til Skavlan.
Erlend Johannesen forteller sin dramatiske historie i kveldens Skavlan.
Foto: Monkberry
